Teater- spiller det en rolle?

En kvalitativ studie av tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern sine opplevelser med teater som meningsfull aktivitet.

av
Anja S. Larsen og Thea Frengen

Veileder: Gro Killi Haugstad
Tverrfaglig masterstudium i psykisk helsearbeid
Kull 2010
Høyskolen i Oslo og Akershus
Innleveringsdato: 15.05.2013
Studentnummer: 302/306
FORORD

Denne oppgaven markerer slutten på en flott studietid ved høyskolen i Oslo og Akershus for oss. Arbeidet med oppgaven har vært en lang og krevende prosess, samtidig som den har vært lærerik og interessant. Vi sitter igjen med mye nyttig kunnskap som vi håper å få bruk for i fremtidig jobbsammenheng.

Når vi nå ferdigstiller vår masteroppgave er det mange personer som fortjener takk og ære for små og store bidrag i arbeidet.

Vi vil først og fremst takke vår hovedveileder Gro Killi Haugstad og vår biveileder Per Nerdrum for god, konstruktiv og målrettet veiledning i løpet av prosessen. Dere har vært til god hjelp!

Vi vil også rette en stor takk til teaterinstruktør Eduard Myska og alle våre informanter i teater Vildenvei for velvilje og åpenhet til intervjuer.

Flere av våre medstudenter har bidratt i skriveprosessen, både faglig og sosialt. Hjertelig takk til Ingvill Karine Velde, Karin Talleraas, Beate Skyrud, Hanne Lorimer Aamot og Camilla Bjørnson for alle gode diskusjoner og hyggelige stunder.


Oslo, 15.05.2013 Thea Frengen og Anja Larsen

SAMMENDRAG


Bakgrunn: Psykiske lidelser er en økende utfordring i samfunnet. I forbindelse med samhandlingsreformen legges det vekt på å tilrettelegge for mer helsefremmende tiltak i kommunene og forebyggende arbeid i nærmiljøet. Forskningen støtter sammenhengen mellom kulturell deltakelse og bedret selvopplevd helse. Da det er gjort lite forskning på hva deltagelse i teater kan bidra med for mennesker som har hatt eller har en psykisk lidelse ønsket vi å undersøke dette.
Formål: Oppgavens hensikt har vært å innhente kunnskap om tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern sine opplevelser med deltagelse i en teatergruppe. Samtidig har det vært et formål å belyse hva opplevelsene kan bidra med i forhold til deres psykiske helse.
Metoden: Undersøkelsen knytter seg til syv kvalitative intervjuer av tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern. Det har fremkommet syv funn som belyser en sammenheng mellom informantenes opplevelser og deres psykiske helse. Det ble brukt en semistrukturert intervjuguide. Studien er inspirert av en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Transkripsjonene fra lydopptak av intervjuene ble analysert etter metoden systematisk tekst kondensering.
Resultater/Konklusjon: Funnene i denne studien indikerer at informantenes opplevelser knyttet til deltagelsen i teatergruppen kan ha en positiv effekt på deres psykiske helse. De opplevde blant annet å være på en arena hvor de fikk mulighet til å ta i bruk sine ressurser i en kontekst der sykdom og lidelse ikke var i fokus. Samtidig ble opplevelser knyttet til det å mestre utfordringer og å glemme seg selv vektlagt. De opplevde også at teateret var en arena hvor de følte seg friske, herunder ble det å gå ut av sykerollen trukket frem som sentralt. Relasjonen til teaterinstruktøren og samholdet i gruppen hadde stor betydning i forhold til opplevelse av tilhørighet og støtte. Resultatene peker samtidig på at deltagelse i aktivitet har en eksistensiell betydning for mennesker som tidligere har hatt eller har psykiske lidelser. Den eksistensielle dimensjonen kan være en påminnelse til lokalbaserte aktivitet tjenester og viktigheten av dette arbeidet i psykisk helsevern. Videre forskning vil kunne bidra til å synliggjøre det omfattende potensialet teater som fritidsaktivitet har i forhold til psykisk helse.


SUMMARY


Background: Mental health problems are a rising challenge in society. In conjunction with the coordination reform there has been an increased focus on facilitating more health promotion coordination in municipalities and prevention in the community. Research supports the connection between cultural participation and improved self-experienced health. As limited research has been carried out in regards to what participation in theatre can contribute to people with mental health problems, we wished to investigate this matter further.
Purpose: The purpose of this study has been to gather information about current and former users of mental health services their experiences with participation in a theatre. At the same time, there has been a purpose to illuminate what experiences can contribute in proportion to their mental health.
Method: The study relates to seven qualitative interviews with current and former users of mental health services. It has acquired seven findings that illustrate a relationship between the informants' experiences and their mental health. A semi-structured interview guide was used and the study is inspired by a hermeneutic-phenomenological approach. Transcriptions of audio recordings of the interviews were analysed by systematic text condensation
Results / Conclusion: The results of this study show that the participants' experiences related to theatre activity can have a positive effect on their mental health. They experienced being in a place where they got the opportunity to use their resources in a context where disease and suffering was not in focus. Experiences linked to master challenges and forget themselves were pointed out. The feeling of being healthy was at the same time highlighted as central. The relationship with the theatre instructor and cohesion in the group had great significance in relation to the experience of belonging and support. The results pointed out that participation in the activity have an existential significance for people who have had or have mental disorders. The existential dimension can be a reminder to community-based activity services and importance of this work in mental health care. Further research will help to highlight the extensive potential of theatre as a recreational activity in relation to mental health.


INNHOLDSFORTEGNELSE
SAMMENDRAG 3
SUMMARY 4
INNHOLDSFORTEGNELSE 5
1.0 INNLEDNING 8
1.1 Bakgrunn 8
1.2 Studiens problemstilling, hensikt og avgrensning 10
1.3 Oppgavens oppbygning 11
1.4 Overordnet tema for oppgaven 11
1.4.1 Deltagelse 11
1.4.2 Psykisk helse og psykisk lidelse 12
1.4.3 Teater 13
1.4.4 Teatergruppen Vildenvei 14
1.5 Forskningssøk relatert til teater, psykisk lidelse og psykisk helse 15
1.5.1 Forskningsfunn relatert til teater, psykisk helse og psykisk lidelse 16
2.0 TEORETISK FORANKRING 20
2.1 Et aktivitetsperspektiv 20
2.1.1 Et filosofisk perspektiv på aktivitet 20
2.1.2 Aktivitetsteori 21
2.1.3 Flyt som optimale opplevelser 22
2.2 Et helsefremmende perspektiv 24
2.2.1 Salutogenese 24
2.2.2 Opplevelse av sammenheng 25
2.2.3 Mestringstro 27
2.3 Et eksistensialistisk perspektiv 29
2.3.1 Menneskets grunnleggende vilkår 29
2.3.2 Et autentisk og meningsfullt liv 30
2.4 Fellesfaktorer 31
2.4.1 Forskning på fellesfaktorer 32
3.0 METODE 35
3.1 Kvalitativ tilnærming 35
3.2 Vitenskapsteoretisk forankring 35
3.3 Utvalg 37
3.4 Forforståelse 38
3.5 Innsamling av data - semistrukturert intervju 40
3.6 Transkripsjon og analyse 42
3.6.1 Helhetsinntrykk 43
3.6.2 Å kode meningsbærende enheter 45
3.6.3 Kondensering- fra kode til mening 46
3.6.4 Sammenfatning. 47
3.7 Forskningsetiske overveielser 48
3.8 Diskusjon av dataens gyldighet, pålitelighet og overførbarhet 50
3.9 Metodekritikk 54
4.0 RESULTATER 57
4.1 Å bruke seg selv 57
4.2 Fra kaos til struktur 59
4.3 Å overvinne en frykt 60
4.4 Å være frisk 62
4.5 Å ha noe fast å gå til 65
4.6 Å være uunnværlig 66
4.7 Instruktøregenskaper 68
5.0 DISKUSJON 70
5.1 Spesifikke faktorer 70
5.1.1 Å bruke seg selv 71
5.1.2 Fra kaos til struktur 74
5.1.3 Å overvinne en frykt 77
5.2 Fellesfaktorer 79
5.2.1 Å være frisk 80
5.2.2 Å ha noe fast å gå til 82
5.2.3 Å være uunnværlig 84
5.2.4 Instruktøregenskaper 86
6.0 AVSLUTNING 90
6.1 Implikasjoner for videre forskning 92
7.0 KONKLUSJON 94
8.0 LITTERATUROVERSIKT 95
Vedlegg 1: Svarbrev fra Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste AS 103
Vedlegg 2: Prosjekt informasjon og samtykkeerklæring 105
Vedlegg 3: Forskningssøk 108
Vedlegg 4: Intervjuguide 113
Vedlegg 5: Datamatrise 115

1.0 INNLEDNING
1.1 Bakgrunn
Det å drive med aktiviteter vi liker, er noe de fleste gjør med glede og lyst i hverdagen. Aktiviteter som innebærer bruk av musikk, friluftsliv og andre kreative uttrykk som maling, dans og teater er eksempler på det vi forbinder med kultur og fritidsaktiviteter (Vaage, 2000). Mennesker med psykiske lidelser deltar mindre i fritidsaktiviteter enn andre mennesker med funksjonshemninger (Bergem & Ekeland, 2004).

Utbredelsestall viser at omtrent halvparten av den norske befolkning vil rammes av psykisk lidelse i løpet av livet (Mykletun, Knudsen & Mathiesen, 2009; Kringlen, Torgersen & Cramer, 2001). Psykiske lidelser står for omkring en tredjedel av alle uførepensjoner, med angst og depresjon som de viktigste årsakene til arbeidsrelatert uførhet. Det antas at de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene for psykiske lidelser i Norge er mellom 60 og 70 milliarder årlig. Dette beløpet omfatter tapt arbeidsfortjeneste, sykepenger, trygdeutgifter, sosiale ytelser og behandlingskostnader. Psykiske lidelser forårsaker flere tapte arbeidsår enn noen annen diagnosegruppe (Folkehelseinstituttet, 2011). Når det gjelder behandling av psykiske plager er medikamentell behandling og samtaleterapi fortsatt de mest vanlige behandlingsmetodene (Martinsen, 2011).

Pasienter med psykiske lidelser er en prioritert gruppe i henhold til St.meld. nr. 25, Åpenhet og helhet (1996-1997) og opptrappingsplanen for psykisk helse (St.prp.nr. 63 (1997-1998). I Opptrappingsplanen for psykisk helse fremheves viktigheten av å flytte fokus fra diagnoser til mestring og å gi mennesker med psykiske lidelser mulighet til dette. Her oppfordres kommunene til å integrere mennesker med psykiske lidelser i eksisterende kultur- og fritidsaktiviteter (St.prp.nr. 63 (1997-1998). I forbindelse med samhandlingsreformen, st.meld. nr. 47 (2008-2009) legges det vekt på å tilrettelegge for mer helsefremmende tiltak i kommunene og forebyggende arbeid i nærmiljøet. Det signaliseres i ovenstående meldinger om en kursendring, der en fokuserer sterkere på forebygging av sykdom og lidelse fremfor å hjelpe mennesker når de er blitt for syke.

I Meld. St. 10 (2011-2012) "Kultur, inkludering og deltakelse” blir det lagt vekt på at kunst- og kulturopplevelser og deltakelse i kulturlivet kan være med på å gi flere mennesker bedre helse og et bedre liv. Knudsen, Håpnes og Holmen (2005) hevder at helse- og sosialtjenestens storforbrukere ofte er småforbrukere av kulturtilbud. De uttrykker at kultur som virkemiddel i folkehelsearbeidet har et uutnyttet potensial (Knudsen et al., 2005). Det vises til et behov for at helse- og sosialsektoren bør ta i bruk kulturelle virkemidler for å mobilisere ressurser og øke deltagelsen i lokalsamfunnet (Meld. St 10, 2011-2012). To store kulturelle prosjekter som er gjort i Norge er verdt å nevne her.

I 1997 satte Norsk kulturråd og Sosial- og helsedepartementet i gang programmet ”Kultur gir helse”, hvor målet var å bruke kultur som virkemiddel i sykdomsforebyggende, helsefremmende og rehabiliterende arbeid. I 2000 ble det gjort en evaluering av den treårige nasjonale satsingen. Resultatet viser at kulturdeltagelse kan gi helsefordeler både direkte ved kulturens egenverdi, og indirekte ved å gi styrket sosial tilhørighet, bedre livskvalitet og sterkere opplevelse av verdighet (Baklien & Carlsson, 2000).

Mellom 2006-2008 utførte HUNT (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) en studie for å analysere sammenhengen mellom kulturell aktivitet og opplevelse av helse, angst, depresjon og livskvalitet. Studien sammenlignet opplysninger om deltagelse i kulturelle aktiviteter og opplysninger om helse, og viste til en korrelasjon mellom kulturell deltagelse og bedret selvopplevd helse. Funnene i studien tilsier at de som deltar eller kun konsumerer kultur, har bedre helse og mindre forekomst av angst og depresjon enn de som ikke deltar i kulturlivet (Cuypers et al., 2011).

Hummelvoll (2006) understreker også at deltagelse i kulturopplevelser kan gi helse. Han hevder kulturopplevelser kan ”trene psyken” gjennom å legge vekt på deltagelse i aktiviteter som kan gi gode opplevelser og minner. Deltagelse i kulturaktiviteten teater kan betraktes som et slikt tilbud. Flere studier, av blant andre Horghagen og Josephsson (2010), Faigin og Stein (2010) og Yuen, Mueller, Mayor og Azuero (2011), understøtter at teater kan være et tilbud som virker helsefremmende.


1.2 Studiens problemstilling, hensikt og avgrensning
Problemstillingen for vår oppgave er følgende:

Hvordan opplever tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern det å delta i en teatergruppe? Og hva kan det å delta i en teatergruppe bidra med for deres psykiske helse?

Oppgavens problemstilling har to spørsmål. Gjennom besvarelse av spørsmålet: Hvordan opplever tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern det å delta i en teatergruppe? søker vi å innhente kunnskap om deltagerne i Teater Vildenvei sine opplevelser som aktører i en teatergruppe. Dernest stilles det spørsmålstegn ved hva deltagelse i teatergruppen kan bidra med for deres psykiske helse. Her søker vi å belyse en eventuell sammenheng mellom informantenes opplevelser og deres psykiske helse. Problemstillingen vil bli besvart ved å anvende kvalitativ metode for å samle inn data. I en kvalitativ studie vil besvarelsen av problemstillingen ha en tolkende tilnærming på selve mekanismene i spørsmålene og ikke måle utbredelse som ved en kvantitativ metode. I studien vil utsagn fra informantene bli drøftet og analysert i forhold til vår teoretiske innfallsvinkel, og ikke minst vår egen forforståelse. Det er viktig å påpeke at studien ikke kan gi et presist svar på problemstillingens mange mulige sammenhenger, men heller argumentere for hva det å delta i teatergruppen Vildenvei kan bidra med for informantenes psykiske helse.

Aasgaard, Slettebø, Lohne, Nillsson, Caspari og Nåden (2009) hevder kunstneriske terapiformer og andre kulturaktiviteter ikke har den sentrale plassen i helsevesenet som de skulle hatt. Med andre ord synes det å være en lang vei å gå før slike aktiviteter i tilstrekkelig grad blir implementert som et tilbud underlagt psykisk helsevern (Aasgaard et al., 2009). Samtidig viser studier til at deltagelse i kulturaktiviteter har et helsefremmende potensial (Baklien & Carlson, 2000; Cuypers et al., 2011). Det er imidlertid mangelfull forskning knyttet til mennesker med psykiske lidelser og hva deltagelse i en teatergruppe kan bidra med for deres psykiske helse. Ved gjennomgåelse av litteratur og forskning på området teater og psykisk helse er det tydelig at ulike former for teater hovedsakelig blir brukt i en terapeutisk setting, og i et læringsøyemed. Dette understøttes av Faigin og Stein (2008) og Rossiter, Kontos, Colantonio, Gilbert, Gray og Keightly (2008). Det fremstår som tydelig at det er mangelfull forskning om teateraktivitet uten terapeutiske innfallsvinkler, som narrativ teater med fokus på sykehistorier og psykodrama. Denne forskningsstudien kan dermed gi nyttig informasjon om bruk av teateraktiviteter uten nevnte terapeutiske innfallsvinkler, da teatergruppen som studien tar utgangspunkt i, baserer seg på å spille vanlig teater. Med bakgrunn i dette vil teaterdeltagelsen i denne oppgaven ikke bli omtalt som terapi. Det vil derfor ikke bli henvist til teaterformer som psykodrama eller andre former for teaterbasert terapi der fokuset ligger i å behandle en lidelse.

1.3 Oppgavens oppbygning
Neste kapittel starter med en presentasjon av studiens teoretiske forankring, herunder, i kronologisk rekkefølge: et aktivitets- og helsefremmende perspektiv, et eksistensielt perspektiv og forskning på fellesfaktorer. Bakgrunn for valg av teoretisk forankring vil bli gjennomgått i gjeldende teoretiske kapitler. Deretter vil vår fremgangsmåte for prosjektet, som er det kvalitative forskningsintervju og praktisk gjennomføring av det, bli beskrevet. En drøfting av oppgavens gyldighet, pålitelighet og overførbarhet følger etter dette. Gjennomgang av våre kvalitative funn presenteres i resultatkapittelet, før det i diskusjonsdelen blir presentert funn knyttet til vår teoretiske forankring og forskning. Deretter følger oppgavens avslutning, hvor implikasjoner for videre arbeid også vil bli gjennomgått. Avslutningsvis viser oppgaven til en konklusjon på arbeidet.

1.4 Overordnet tema for oppgaven
I oppgavens overordnede tema vil først begrepet deltagelse bli beskrevet, før definisjoner på psykisk helse og psykisk lidelse blir formidlet. Deretter vil teaterteori og en nærmere beskrivelse av teatergruppen Vildenvei, som studien tar utgangspunkt i, bli presentert.

1.4.1 Deltagelse
Deltagelse er et ord som prioriteres og flagges høyt. Verdens helseorganisasjon utviklet i 2001 klassifiseringssystemet Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemning og helse (International Classification of Functioning, Disability and Health, forkortet ICF). Denne klassifikasjonen utfyller ICD-10 ved å sette det enkelte mennesket inn i en større sammenheng. Dette gjøres gjennom å fokusere på funksjonsevne, aktiviteter og samspill med miljøfaktorer fremfor sykdom og diagnose. I ICF defineres deltagelse som engasjement i livssituasjoner. Ut fra denne beskrivelsen dreier ikke deltagelse seg kun om å utføre en aktivitet, men også om å engasjere seg i den (World Health Organisation, 2003). Professor og ergoterapeut Gary Kielhofner (2010) henviser også til ICF når han beskriver begrepet deltagelse som engasjement i livssituasjoner og aktiviteter innenfor arbeid, lek (fritid) og dagliglivet. Han fremhever også at deltagelse innebærer å utføre noe som har en personlig og sosial verdi (Kielhofner, 2010).

1.4.2 Psykisk helse og psykisk lidelse
Psykisk helse er et stort og sammensatt begrep. Begrepet blir forstått på ulike måter på tvers av kulturer, fagfelt og teoretiske perspektiver. Studien har tatt utgangspunkt i Verdens helseorganisasjon og Folkehelseinstituttets definisjoner, da de sammenfatter et helhetlig syn på psykisk helse. Verdens helseorganisasjon sin definisjon er:

Mental health is defined as a state of well-being in which every individual realizes his or her own potential, can cope with the normal stresses of life, can work productively and fruitfully, and is able to make a contribution to her or his community (World Health Organisation, Udatert).

I overnevnte sitat blir psykisk helse definert ut fra en tilstand av velvære, muligheter for selvrealisering, håndtering av stress og følelsen av å være produktiv. Det å ha noe å bidra med overfor andre og i samfunnet blir samtidig vektlagt i verdens helseorganisasjon sin definisjon på psykisk helse.

Folkehelseinstituttet (2011) definerer psykisk helse ut fra utvikling av både følelser, tanker, atferd og sosiale evner, samt evne til selvstendighet, tilknytning, fleksibilitet og vitalitet. Psykisk helse blir her ansett som avgjørende for livskvalitet, mellommenneskelige forhold og produktivitet, og er langt mer enn fravær av sykdom.

I følge Mykletun og Knudsen blir psykiske lidelser beskrevet som ”å omfatte alt fra mildere plager som fobier og lettere angst og depresjonslidelser, til omfattende og alvorlige tilstander som schizofreni” (Mykletun & Knudsen, 2009, s. 15). De mener fellesnevneren for alle psykiske lidelser er at de påvirker tanker, følelser, atferd, væremåte og omgang med andre.
Denne forståelsen av psykisk lidelse samsvarer med Skårderud, Haugsgjerd og Stänicke sin definisjon; ”Fellestrekket ved psykiske symptomer og lidelser er at dårlig tenkning og dysfunksjonelle, følelsesmessige reaksjoner blir dominerende, og over tid skader de evnene til å fungere.” (Skårderud et al., 2010, s. 33) Videre hevder de at psykiske lidelser hemmer evnen til å omgås andre mennesker og av den grunn rammer relasjonsevnen (Skårderud et al., 2010). Opplevelse av lav sosial støtte og ensomhet er en betydelig risikofaktor for utvikling av psykiske lidelser. Videre blir det påpekt psykiske lidelser må bli sett på som noe dimensjonalt, ved at de består av sammensetninger av symptomer som en person kan ha fra lite til mye av (Mykletun & Knudsen, 2009). Studien tar utgangspunkt i at forståelsen av og kunnskap om psykisk helse og lidelse er kontekstavhengig, og må derfor forstås i de sammenhengene de viser seg.

1.4.3 Teater
Selve ordet teater kommer av gresk theatron som betyr ”skuesplass”. Ordet theatron kommer igjen fra ordet theasthai som betyr ”å se” (Nygaard, 1992). Vanligvis kjennetegnes teater ved at det er et sted eller et rom der skuespillere stiller seg til ”skue” for et publikum. Teater kan oppleves på ulike arenaer og i svært mange forskjellige former (Røyseng, 2011). Samtidig har teater gjennom århundrer hatt veldig mange ulike definisjoner (Keefy & Murray, 2007). Ifølge professor i teatervitenskap Jon Nygaard (1992) kan teater defineres med utgangspunkt i teaterets egenart, som omhandler handling eller dramatisk uttrykksform. Ut fra denne forståelsen handler teater først og fremst om det som skjer mellom skuespilleren og tilskueren, de andre elementene, som for eksempel bygningen og skueplassen, er bare et underordnet tillegg. Ved å se på teateret som et forhold mellom skuespiller og tilskuer, er teateret noe som oppstår og forsvinner i øyeblikket. Det er således ikke et verk som kan overleve i tid og som kan betraktes utenfra, slik vi kan med for eksempel et maleri eller en film. Teateret omhandler heller en prosess, der deltagelsen fra publikum er nødvendig. Denne forståelsen av teater som noe forgjengelig, gjør at det kun kan tolkes og beskrives indirekte (Nygaard, 1992, s. 4-5).

Teateret er ifølge Nygaard (1992) en bygning for fremførelse av skuespill. Et begrep som er nært beslektet og synonymt med teater er derfor skuespill. Professor i teatervitenskap John Russell Brown (1997) hevder skuespill i høy grad er en instinktiv kunst. Dette fordi vi fra barndommen av, og gjennom hele livet, praktiserer skuespill når vi later som vi er noe vi ikke er. Dette kommer til syne gjennom handlinger hvor vi for eksempel prøver å være bedre, klokere eller mer morsomme enn vi faktisk er. Selv om skuespill er noe alle kan kjenne seg igjen i og er et iboende instinkt hos oss, er det ifølge Brown, en av de mest krevende kunstformene som finnes. Dette fordi det er nødvendig med kontinuerlige øvelser og iherdig innsats, blant annet for å holde både stemme og kropp i form og under presis kontroll. En sceneopptreden er svært krevende i den forstand at skuespillere må bruke en nødvendig mengde energi for å opprettholde den karakteren de skal spille. Under en enkelt sceneopptreden kan en skuespiller gå fra enorm glede til det motsatte noen minutter etter. Det er derfor utøvelse av skuespill kan være svært fysisk, psykisk og emosjonelt belastende (Brown, 1997).

1.4.4 Teatergruppen Vildenvei
Teatergruppen Vildenvei ble opprettet i 1995, og er et aktivitetstilbud rettet mot tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern. Teateret ligger under klinikk for psykisk helse ved Oslo universitetssykehus og er initiert og drevet av et distriktspsykiatrisk senter i Oslo (Oslo universitetssykehus, udatert). Teateret er imidlertid ikke en del av et behandlingstilbud, men betraktes som et aktivitetstilbud for alle mennesker som er eller har vært tilknyttet psykisk helsevern. Deltagelsen i teatergruppen anses altså ikke som et behandlingssted, men et sosialt tilbud der deltagerne er på frivillig basis. Instruktøren i teater Vildenvei Eduard Myska presiserer imidlertid at det å drive med teaterarbeid har en terapeutisk virkning for alle involverte. Formålet med aktiviteten er å skape en arena der deltagerne får brukt seg selv og utviklet sine ressurser i målrettet arbeid mot en teateroppsetning (Høie, 2000). Deltagelsen i teateraktiviteten innebærer utøvelse knyttet til flere roller og ferdigheter, herunder blant annet skuespill, musiker, rekvisitør og sufflør. De ulike rollene og oppgavene en person påtar seg under teateraktiviteten medfører blant annet trening knyttet til beherskelse, sosialt samspill og eksponering. Teateraktiviteten har også et fokus på deltagelse og brukermedvirkning. I alt er det fra 15-30 deltagere i teatergruppen (Oslo universitetssykehus, Udatert).

Teateret Vildenvei går under betegnelsen teater uten å tilhøre en bestemt form for teater, som eksempelvis narrativt teater, etnodrama eller psykodrama. Teatergruppen har imidlertid brukt narrative historier fra deltagerne ved et par anledninger, men tar hovedsakelig utgangspunkt i kjente skuespill og modifiserte tekster. Samtidig er teaterinstruktøren for Vildenvei svært inspirert av den russiske skuespilleren og teaterteoretikeren Konstantin Stanislavskij, og dette legger naturlig nok føringer for de metodiske aspektene ved teaterproduksjonen i teatergruppen Vildenvei (samtale med teaterinstruktør Eduard Myska, 28. januar, 2013). Av den grunn er hovedelementene i Stanislavskijs teori verdt å nevne her.

Stanislavskij (1986) metodiske resonnement kan oppsummeres gjennom fire punkter. Det første punktet innebærer at skuespilleren må forestille en annen og identifisere seg med rollen, men samtidig ikke bli en annen. Punkt to går ut på at skuespilleren skal røre ved publikums følelser. I punkt tre hevder han at for å røre ved publikums følelser, er det nødvendig å vekke skuespillerens følelser gjennom empati. Det siste og fjerde punktet beskriver ulike teknikker som må brukes for å vekke skuespillerens følelser. Stanislavskij mente det var en uløselig sammenheng mellom det psykiske og det fysiske hos et menneske, og at det er ved bruk av kroppen at indre følelser kommer til syne. For han var det essensielt at en skuespiller kan beherske kropp og stemme, samt utvikle sin kreativitet og evne til innlevelse (Stanislavskij, 1986).

1.5 Forskningssøk relatert til teater, psykisk lidelse og psykisk helse
Forskningens formål er å fremskaffe ny kunnskap. Av den grunn er det både viktig og klokt å sette seg inn i hva som er gjort tidligere på feltet som skal studeres. En nærmere granskning og oversikt over forskning på feltet kan bidra til å finne områder som er mangelfullt undersøkt (Malterud, 2008). Litteratursøk i forskningsdatabaser har blitt foretatt kontinuerlig under skriveprosessen, for å holde oss oppdatert innen emnet. I tillegg til det systematiske litteratursøket har det blitt valgt ut noen artikler fra litteratur vi kjente til fra før, eller har fått tips om.

I litteratursøket er flere databaser innenfor feltet helsefag og psykiatri benyttet. Disse er: Medline, Psycinfo, Chinal, Cochrane, Svemed+ og Google Scholar. Det ble satt en tidsramme på forskningsartiklene fra 1993-2013, og en språkramme som innbefatter norsk-, svensk-, dansk- eller engelskspråklige artikler. Det er gjort systematiske søk på søkerordene som er blitt benyttet alene og i sammenheng på norsk og engelsk. Søkeordene som ble anvendt er: mental illness, (psykisk lidelse), mental disorder (psykisk sykdom), mental health (psykisk helse), theatre (teater), theatrical (teatralsk), drama (drama), acting (å spille), Søkehistorien ligger som vedlegg 3. Søkeordene ble brukt hver for seg, men også satt sammen i ulike kombinasjoner av bindeord som: and/ og eller or/ eller, der dette var hensiktsmessig. Flere databaser har egne standardiserte emneordsystemer, og det er derfor forsøkt å benytte disse bevisst. Søkene ble i utgangspunktet ikke avgrenset til fulltekster, dette for å unngå å gå glipp av relevante artikler.

Kombinasjonen av søkeordene gav en del ulike treff, men få som kan sies å være umiddelbart relevante. Dette da det ikke ble funnet forskning som dekker akkurat det samme feltet som problemstillingen i undersøkelsen er rettet mot. En av hovedgrunnene til dette er at studiene som omhandler teater og psykisk helse hyppig tar utgangspunkt i psykodrama som terapeutisk metode under teateraktiviteten. Både den praktiske gjennomførelsen av denne teaterformen og det teoretiske grunnlaget skiller seg vesentlig ut fra formålet med teaterpraksisen i teateret Vildenvei. Samtidig oppdaget vi under vårt forskningssøk at en rekke studier som omhandler teater og helse tar utgangspunkt i teater i et lærlingsøyemed, hvor studiens informanter er studenter eller helsearbeidere. Dette funnet samsvarer med en oversiktsartikkel av Rossiter, Kontos, Colantonio, Gilbert, Gray og Keightly (2008) over forskning gjort på feltet teater og helse. Disse ble derfor luket ut da de ble ansett som irrelevante for vår problemstilling. Dette delvis fordi vi ønsket å ta utgangspunkt i studier basert på mennesker med psykiske lidelser og/eller studier der psykisk helse var et av vurderingskriteriene.

Utvalgte studier ble altså benyttet ut fra flere vurderingskriterier, herunder både teaterform, informanter og fokus på psykisk helse. Vi plukket ut de studiene som syntes å være mest relevante og som samsvarte mest med teatergruppen Vildenvei ut fra de nevnte kriterier.

1.5.1 Forskningsfunn relatert til teater, psykisk helse og psykisk lidelse
I artikkelen ”Theatre as Liberation, Collaboration and Relationship for Asylum seekers” fokuseres det på teater som virksomhet for asylsøkere som lever på et immigrasjonssenter. Deltagerne hadde opplevd frykt og terror, som for mange hadde resultert i psykiske traumer og redusert sosial kapasitet. Deltagernes fremførelse tok utgangspunkt i deres egne narrative historier, som blant annet dreide seg om historier fra fortiden og håp for fremtiden. Deltagelse i teaterprosjektet førte til en kreativ problemløsningsprosess. De lærte å kommunisere i gruppe, å respektere andres kulturelle verdier og å ta ansvar for seg selv og andre. Teaterprosjektet ble et sted de kunne bearbeide vonde opplevelser. De fikk samtidig anledning til å bruke humor og ironi, noe som gjorde dem mer åpne i forhold til sine utfordringer. Resultatet av studien antyder at teater kan brukes som aktivitet for å oppnå bedre psykisk helse. Studien bruker deltagende observasjon som metode. (Horghagen & Josephsson, 2010).

I artikkelen ”The Power of Theater to Promote Individual Recovery and Social Change” av Faigin og Stein (2010) undersøkes samfunnsbasert teater i forhold til mennesker med psykiske lidelser. Studien undersøkte hvilke elementer ved teateraktiviteter som er knyttet til prosesser for bedring og integrering i fellesskapet. Samfunnsbasert teater involverer mennesker med psykiske funksjonshemninger og tilbyr muligheter for personlig vekst, sosial tilhørighet og støtte. Teateret er forankret i etablerte teoretiske strukturer, slik som Playback teater, de undertryktes teater og propagandateater. Undersøkelsen viser til at visse kjernekomponenter i teater kan bidra til positiv endring for mennesker med psykiske funksjonshemminger på både personnivå og samfunnsnivå. Blant funnene beskrives flere elementer som teateret innbefatter. Disse er: prosesser av gruppesamhold, tilhørighet, felles mål, felles erfaringer, karakteristikk av åpenhet og inkludering, muligheter for integrering i samfunnet, fleksibilitet og eierskap (Faigin og Stein, 2010).

I artikkelen ”Impact of Participation in a Theatre Programme on Quality of Life among Older Adults with Chronic Conditions: A Pilot Study ” av Yuen, Mueller, Mayor og Azuero (2011) evalueres tilbudet av et seks ukers dramakurs for eldre med kroniske lidelser. Dramaklassen ble ledet av to profesjonelle kunstnere gjennom to timer, en gang i uken, over seks uker. Deltagerne fullførte den generelle trivselsundersøkelsen (GWBS) og Short-Form helseundersøkelse (SF-36) ved oppstart og en måned etter at programmet ble avsluttet. I tillegg ble deltagerne individuelt intervjuet for å utforske hva de oppfattet som virkningsfullt for deres velvære i teaterprogrammet. Resultatene av studien viser at deltagerne oppnådde en økt følelse av egenverd, selvtillit og overvant egne begrensninger. Resultatene tolkes som at deltagelsen i dramaklassen kunne medvirke til en bedring av psykisk velvære og livskvalitet, særlig i den fysiske helsekomponenten av SF-36. Imidlertid, da deltagerne i studien også deltok på andre aktiviteter som synging og dansing ved siden av teatergruppen, blir det påpekt at de positive utfallene også kunne skyldes deltagelse i disse aktivitetene og ikke i teatergruppen (Yuen, Mueller, Mayor & Azuero, 2011).

I artikkelen ”An exploratory study of flow and motivation in theater actors” av Martin og Cutler (2002) ble skuespillernes opplevelser av flyt kartlagt, i sammenheng med hvilke motiverende faktorer som var tilstede under utøvelse av skuespill. Dette ble undersøkt ved at 40 teaterskuespillere ved et universitet i Amerika ble delt i to grupper, hvorav den ene bestod av 28 studenter som studerte ved lavere grads utdanninger (bachelor nivå) og en gruppe som bestod av 12 uteksaminerte studenter. De utfylte en revidert versjon av Flow state scale (FSS) og Sport motivation scale (SMS). Funnene viste at deltagerne opplevde teater som svært utfordrende, og de oppnådde et høyt ferdighetsnivå under optimal ytelse. Deltagere ble sterkt motivert til å delta i teater fordi selve opplevelsen knyttet til det å spille teater var stimulerende og spennende. De ble i mindre grad motivert til å utøve skuespill av eksterne årsaker. Hovedfunnet i studien støttet det teoretiske grunnlaget som ligger til grunn i flyt- og motivasjonsteorier. Herunder viste studien at opplevelse av flyt korrelerte signifikant med grad av indre motivasjon. Den indre motivasjonen ble kjennetegnet av stimulerende, utfordrende og spennende oppgaver som var tilpasset deres ferdighetsnivå (Martin & Cutler, 2002).

I doktorgradsavhandlingen ”En usedvanlig estetikk, en studie om betydningen av egenproduserte teatererfaringer for det usedvanlige mennesket”, av Rikke Gürgens (2004), belyses det hvor viktig teatererfaringer er når det gjelder eget språk, identitet og tilhørighet. Studien baserte seg på et utvalg av utviklingshemmede og døve skuespillere. Gürgens utførte feltstudien i to teatergrupper. Den ene teatergruppen var Alfheimteateret hvor åtte informanter som var utviklingshemmede deltok. Syv døve informanter deltok i den andre gruppen tilhørende Det norske tegnspråkteater. Feltstudien var basert på observasjon- felt- og intervjunotater og metoden grounded theory ble benyttet. Gjennom forskningsarbeidet fant Gürgens at det oppsto identitetsskapende prosesser både på individ- og gruppenivå hos deltagerne i teaterarbeidet. De opplevde selvutvikling gjennom å delta i teaterarbeidet, deres selvfølelse ble stimulert, de fikk utviklet sine følelsesstrukturer og sin kroppslige tilstedeværelse. Det fremkom også funn som tilsa at deres analytiske evne ble utviklet, og at de fikk en god opplevelse av integrering i teatermiljøet (Gürgens, 2004).


2.0 TEORETISK FORANKRING
I oppgavens teoretiske forankring vil det bli presentert aktivitetsteori, helse- og mestringsteori, samt et eksistensialistisk perspektiv før forskning på fellesfaktorer blir fremstilt.

Selv om mange teorier vil bli presentert i den teoretiske forankringen, vil det i gjeldene teorikapitler henvises til bakgrunn for valg av teori. I diskusjonskapitlet vil nevnte teorier bli benyttet for å belyse en sammenheng mellom informantenes opplevelser og deres psykiske helse. Ved bruk av flere teorier, fremfor å fordype seg i en eller to, avdekkes sannsynligvis også flere nyanser ved sammenhengene mellom deltagelse i teater og psykisk helse.

2.1 Et aktivitetsperspektiv
Studien tar utgangspunkt i opplevelser knyttet til det å delta i en teateraktivitet. Aktivitetsperspektivet har fokus på sammenhengen mellom aktivitet og helse (Ness, 1997). Studiens problemstilling søker å undersøke sammenhengen mellom deltagernes opplevelser med teater og hva den kan bidra med i forhold til deres psykiske helse. Av den grunn er et aktivitetsperspektiv, herunder aktivitetsteorier relevant i forhold vår problemstilling og studiens tematikk.

2.1.1 Et filosofisk perspektiv på aktivitet
Aristoteles mente at et overordnet mål for menneskene er lykke. Han hevdet lykken først og fremst er knyttet til et menneske i virksomhet, et menneske som virker slik det skal ifølge sin natur. Ifølge Aristoteles henger menneskets natur sammen med våre iboende bestemte potensialer og muligheter, som fra naturens side er ment skal realiseres og virkeliggjøres. Han hevdet videre at mennesker trenger utvikling for å få frem sine potensialer, og at det er samfunnets oppgave å tilrettelegge for en slik utvikling. Ut fra dette mente han at skaperkraften kan stimuleres utenfra så sant potensialet er til stede. Et potensiale som er tilstede så lenge mennesket er levende (Stigen & Rabbås, 2013). Ut fra dette synet kan det trekkes paralleller til grunnsynet i aktivitetsteorien. Dette spesielt med tanke på at man i arbeid med brukeren prøver å få frem personens ressurser som grunnlag for aktiviteter. Samtidig peker også Aristoteles på at samfunnet plikter å tilrettelegge for aktivitetsutfoldelse, noe han mener er en betingelse for muligheten til forandring, fra passivitet til aktivitet (Stigen & Rabbås, 2013).

2.1.2 Aktivitetsteori
Aktivitetsteorier og modeller har utviklet seg siden starten av 1900-tallet, og er nært knyttet opp mot faget ergoterapi som tar utgangspunkt i menneskers aktiviteter og deltagelse i hverdagslivet (Kielhofner, 2010; Creek 2002). Psykiateren Adolf Meyer rettet søkelyset mot mennesker som helhet, menneskelig aktivitet, aktivitetsrytmer og tidsbruk allerede på begynnelsen av 1900-tallet. Han var spesielt opptatt av hvordan mennesker lærer å organisere tid i form av å gjøre noe. Følgende sitat viser hans perspektiv på betydningen av aktivitet og deltagelse:

A human is an organism that maintains and balances itself in the world of reality and actuality by being in active life and active use. It is the use that we make of ourselves that gives the ultimate stamp to our every organ (Meyer, 1922, s. 5).

Grunnideologien for aktivitetsperspektivet er at mennesker har et grunnleggende behov for å være i aktivitet. Samtidig har aktivitetsperspektivet fokus på sammenhengen mellom aktivitet og helse, der deltagelse i aktivitet blir sett på både som et mål og et middel for å fremme bedre helse og en meningsfull hverdag (Ness, 1997). Professor og ergoterapeut Gary Kielhofner viser til begrepet aktivitet når han beskriver all virksomhet og handling som mennesket gjør. Han påpeker videre at deltagelse i aktiviteter kan bidra til å definere hvem vi er, både som enkeltindivid og i gruppe (Kielhofner, 2010).

Ifølge førstelektor i ergoterapi Nils Erik Ness (1997) er det viktig å fremheve de sunne, friske og aktive sidene hos et menneske, da dette bidrar til å hjelpe mennesket på veien mot personlig mestring og verdsetting i samfunnet. Herunder er et viktig fokus hva den enkelte interesserer seg for og ønsker å være delaktig i (Ness, 1997).

Flere studier viser til hvilken betydning deltagelse i aktiviteter har i forhold til tilfredshet, følelse av kompetanse og utvikling. Undersøkelser viser også sammenhengen mellom livskvalitet og engasjement i aktiviteter som gir status, er meningsfulle og som fører til sosial integrasjon (Law, 2002). Professor i helsevitenskap Charles Christiansen og professor i ergoterapi Elizabeth Townsend (2004) hevder deltagelse i aktiviteter skaper muligheter for at mennesker kan uttrykke seg selv, finne mening i livet, samt tilpasse seg livets utfordringer. Samtidig er menneskets opplevelse av seg selv stort sett basert på hva han/hun opplever og gjør. Våre aktivitetsvalg innvirker på livsstil, hvordan vi har det, sosiale relasjoner og vår helse og velvære. Dette tilsier at aktivitetene i menneskers liv på mange måter kan ha stor betydning for glede og tilfredsstillelse med livet (Christiansen og Townsend, 2004).

Kielhofner (2010) hevder at gleden vi kan oppleve ved å utføre en aktivitet spenner vidt. Alt fra en enkelt tilfredsstillelse gjennom å utføre daglige rutiner, til den intense gleden mennesker føler ved å dyrke en lidenskap. Imidlertid hevder han at de aktiviteter som vanligvis tiltrekker oss sterkest, er de som rommer flere kilder til glede og nytelse. Når Kielhofner (2010) beskriver aktiviteter som gir oss en spesiell form for glede, henviser han til Csíkszentmihályi, som beskriver en form for optimal nytelse gjennom fysiske, intellektuelle eller sosiale aktiviteter, som han kaller flow eller flyt (Kielhofner, 2010).

2.1.3 Flyt som optimale opplevelser
Flow teorien ble utviklet av den ungarske professoren i psykologi Mihaly Csíkszentmihályi på 1980-tallet. Csíkszentmihályi (2008) gjorde en undersøkelse av noen hundre mennesker, som tok utgangspunkt i hvordan de hadde det under aktiviteter de likte veldig godt. Han så nærmere på hvordan de følte det når de hadde det som best, og hvorfor de mente de følte det slik. Ut fra deres beskrivelser kom han frem til en teori om optimale opplevelser som han kalte flow, eller flytteorien som den kalles på norsk (Csíkszentmihályi, 2008).

Csíkszentmihályi beskriver flyt som: ”The state in which people are so involved in an activity that nothing else seems to matter; the experience itself is so enjoyable that people will do even a great cost, for the sheer sake of doing it” (Csíkszentmihályi, 2008, s. 4). Flyt er en psykisk tilstand som de fleste har en kjennskap til, men som de ikke er fullt klar over. Det handler om å la seg engasjere i en aktivitet, på en slik måte at personen glemmer tid og sted. Csíkszentmihályi (2005) beskriver det som en tilstand der personen opplever at følelser og tanker harmoniserer med hverandre. Flyt betegnes også som en følelse av å ha full kontroll. Det er ikke en aktiv bevissthet om følelse av kontroll, det dreier seg derimot om en tilstand hvor personen ikke er redd for å miste kontroll (Csíkszentmihályi, 2005).

Flytopplevelsen blir også beskrevet slik: ”the best moment usually occurs when a person’s body or mind is stretched to its limits in a voluntary effort to accomplish something difficult and worthwhile (Csíkszentmihályi, 2008, s. 3). Sitatet illustrerer at flyt inntreffer i grenselandet mellom utfordring og ferdigheter. I henhold til utførelse av aktiviteten teater kan skuespillerne bli plassert på ulike plasser i modellen avhengig av hvor krevende oppgavene er, og deres evner i teaterprestasjonen. Kravene til de ulike oppgavene er forskjellige og forutsetningen hver enkelt har til å utøve oppgavene kan spenne vidt. Dette medfører at den samme oppgaven kan oppleves utfordrende for en person, og lett av en annen. Både vanskelighetsgraden til en oppgave og personens evner kan variere og endre seg over tid. Av den grunn må de endres i takt med personens utvikling for å kunne gi flytopplevelsen.


(Flytmodellen presentert av Csíkszentmihályi, 2008, s. 74.)

Modellen ovenfor viser et diagram mellom utfordring, ferdigheter og flyt. For stor utfordring og for lite ferdigheter vil bidra til angst. Likeså vil en person som innehar gode ferdigheter, men som får for lite utfordringer kjede seg (Csíkszentmihályi, 2008). Flyt innebærer altså at personen får mulighet til å bruke sine evner, noe som kan bidra til at personen opplever vekst, mestring og utvikling. Ifølge Csikszentamihalyi (2008) vil en person oppleve indre motivasjon ved at aktiviteten i seg selv bidrar til en positiv psykologisk stimuli. Den indre motivasjonen øker mest når personer arbeider med oppgaver som ligger nært eller på grensen til det personen har forutsetninger for å klare (Csíkszentmihályi, 2008).

Det er ifølge Csíkszentmihályi (2005) lettere å komme i flyt med aktiviteter som har klare mål og rammer. Flytskapende aktiviteter krever en innledende investering av energi, tid og oppmerksomhet. Videre hevder han at det er det fulle engasjementet i flytaktiviteter som skaper en følelse av lykke. Følelsen av lykke skjer ikke under selve aktiviteten, da personen kun er oppslukt av selve aktiviteten, men etterpå når aktiviteten er gjennomført (Csíkszentmihályi, 2005).

2.2 Et helsefremmende perspektiv
Vi har valgt å ha med Antonovskys teori om salutogenese i denne oppgaven. Dette fordi hans teori er forankret i et helsefremmende perspektiv, hvor fokuset er på menneskers muligheter, istedenfor begrensninger. Dette fokuset mener vi er sammenfallende med hva som vektlegges av betydning ved deltagelse i teatergruppen Vildenvei. Teatergruppen studien tar utgangspunkt i, har ikke fokus på verken problemer eller sykdom, men derimot på å lage godt teater. Det å produsere godt teater dreier seg om å sette søkelyset mot hva deltagerne innehar av ressurser og muligheter. Dette synet gjenspeiles i Antonovskys teori om salutogenese, der det er fokus på hva som bringer helse fremfor hva som bringer sykdom.

I tillegg til Antonovskys teori om salutogense har vi valgt å ha med Banduras teori om mestringstro under oppgavens helsefremmende perspektiv. Dette fordi Banduras teori kan bidra til å belyse noe av grunnlaget for hvorvidt deltagerne i teatergruppen Vildenvei opplever mestring knyttet til teateraktiviteten.

2.2.1 Salutogenese
Teorien om Salutogenese er utviklet av professor i medisinsk sosiologi Aaron Antonovsky, og er et viktig bidrag for det helsefremmende arbeidet. Begrepet salutogenese er dannet av det latinske ordet salus, som betyr helse eller sunnhet, og det greske ordet genesis, som betyr opprinnelse eller tilblivelse. Ordets betydning blir da helsens opprinnelse (Sommerschild, 1998). Salutogenese er dermed det motsatte av patogenese som er orientert mot hva som gjør oss syke. I teorien om salutogenese blir helse sett i et kontinuum med ytterpunktene frisk (ease) og syk (disease). Her måles menneskets helse som noe mer enn bare inndelt i frisk og syk, det måles i forskjellige grader. Hovedfokuset i Antonovskys arbeid ligger i betydningen av å fokusere mer på hva som forårsaker helse enn hva som forårsaker sykdom. Hans ønske var å kunne se de to forståelsesmåtene som komplementære og mer likestilte (Antonovsky, 2004).

Antonovsky (2004) beskriver bakgrunnen for sin teori ut fra en hendelse på 1970-tallet, da han var med og undersøkte en gruppe jødisk kvinner i overgangsalderen. Av en grunn han ikke husker hadde han under undersøkelsen spurt kvinnene om de hadde vært i konsentrasjonsleir under krigen, noe de hadde. Til hans forbauselse viste det seg at rundt 29% av kvinnene til tross for å ha vært i konsentrasjonsleir, hadde oppretthold en god helse (Antonovsky, 2004). Med bakgrunn i denne oppdagelsen kom Antonovsky fram til at helse ikke er hva vi utsettes for, men hvordan vi mestrer det. Han mente at grunnen til at disse menneskene var friske var at de var innehavere av en opplevelse av sammenheng (OAS) i livet (Antonovsky, 2004).

2.2.2 Opplevelse av sammenheng
Antonovsky definerte OAS på følgende måte:

The sense of coherence is a global orientation that expresses the extent to which one has a pervasive, enduring though dynamic feeling of confidence that (1) the stimuli deriving from one's internal and external environments in the course of living are structured, predictable and explicable; (2) the resources are available to one to meet the demands posed by these stimuli; and (3) these demands are challenges, worthy of investment and engagement. (Antonovsky, 1987, s. 19)

Han deler videre opplevelse av sammenheng inn i de tre kjernekomponentene begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet. Begripeligheten er en kognitiv disposisjon som handler om i hvilken grad vi forstår det som har hendt, og kan se dette som en ordnet, sammenhengende, strukturert og tydelig informasjon i motsetning til tilfeldig og kaotisk. Ifølge Antonovsky handler det om å gjøre hendelser forståelige, som gjør at fremtidens blir mer forutsigbar. Håndterbarhet handler om i hvilken grad personen oppfatter at han eller hun har de ressurser som skal til for å klare de krav som situasjonen fordrer. Dette kan være ressurser personen selv har eller kan hente fra omgivelsene. Den tredje komponenten er meningsfullhet, som dreier seg om å være delaktig og engasjert i sitt eget liv. Herunder er det essensielt at personen velger å se problemer og krav som meningsfulle utfordringer i stedet for byrder (Antonovsky 2004).

Antonovsky (2004) beskriver at komponentene begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet befinner seg i et dynamisk forhold til hverandre. Det er ifølge ham meningsfullheten som er den viktigste komponentene i OAS, da denne kan sees på som et motivasjonselement. Menneskets motivasjon til å gjøre noe kan ha en innvirkning på forståelsen av og evnen til å håndtere en situasjon. Samtidig er det viktig å se de tre komponentene som en helhet, der mestring og helse er avhengig av en opplevelse av sammenheng (Antonovsky 2004).

I den salutogenetiske teori blir sykdom og kriser beskrevet som en del av livet som alle må leve med. Mennesket vil alltid oppleve stressende situasjoner, men samtidig vil mestring av disse situasjonene føre til bedre helse. Den salutogene tilnærming tilbyr en alternativ forståelse av stress. Istedenfor å se på stress kun som noe negativt og ødeleggende, mener Antonovsky at stress også kan være positivt og utviklende. Han påpeker at det som er avgjørende for hvordan personen mestrer en stressende situasjon, er om situasjonen oppleves begripelig, håndterbar og meningsfull (Antonovsky, 2004).

En sterk opplevelse av sammenheng handler ikke om en bestemt mestringsstil, men om personen velger de rette mestringsstrategiene og mobiliserer nødvendige ressurser for å håndtere situasjonen. Teorien omfatter et fokus på bruken av personens eksisterende eller potensielle motstandsressurser, og ikke bare reduksjon av risikofaktorer. Motstandsressurser er ressurser som utvikles i løpet av livet og virker forsterkende på opplevelse av sammenheng, i motsetning til motstandsunderskudd. Det vil si at grad av motstandsressurser virker inn på belastningene personen opplever i livet, slik sett korrelerer høy grad av motstandsressurser med høy grad av OAS. God OAS vil igjen gi bedre helse og mestring, mens generelle motstandsunderskudd vil medføre en svak OAS og dårligere mestring og helse. Generelle motstandsressurser kan være sosial støtte, god økonomi, høy selvtillit, stabilitet, kultur og tillit, altså variabler som ser ut til å opprettholde helse for den enkelte. Sosial støtte blir særlig trukket frem som essensielt, da nære emosjonelle bånd er en viktig ressurs (Antonovsky 2004).

2.2.3 Mestringstro
Professor og psykolog Alberto Bandura er kjent for utviklingen av den sosial kognitive læringsteorien. I denne teorien spiller indre kognitive kilder til forventning om mestring en sentral rolle. Bandura tar utgangspunkt i at menneskers opplevelse av manglende kontroll er det som forhindrer dem i å gjøre det de vil. Mennesker har en tendens til å unngå oppgaver og situasjoner som de mener overstiger deres mestring, mens de aktivt engasjerer seg i aktiviteter de vurderer de kan klare å mestre. Denne positive vurderingen er det Bandura kaller self-efficacy som er oversatt til mestringsforventning eller mestringstro på norsk, heretter kun kalt mestringstro. Ifølge Bandura er mestringstro en ressurs til å utøve kontroll over miljøets krav (Bandura, 1997).

Bandura definerer self-efficacy slik: ”Perceived self-efficacy refers to beliefs in one`s capabilities to organize and execute the courses of action required to produce given attainments” (Bandura, 1997, s. 3). Dette vil si at mestringstro er en persons tro på egne evner til å lykkes i en bestemt situasjon. Bandura påpeker at jo mer en person tror på seg selv og tror at han er i stand til å klare å mestre utfordringene, desto mer tid og krefter vil personen bruke på disse utfordringene. Det vil si at det er en sammenheng mellom menneskets tro på seg selv, sin motivasjon og utholdenhet til utfordringen (Bandura, 1997).

Utviklingen av mestringstro beskriver Bandura (1997) gjennom fire kilder. Disse er: egne mestringserfaringer, modellæring, sosial overtalelse og personens fysiologiske og emosjonelle tilstand. Punkt en handler om egne mestringserfaringer, det vil si opplevelser og minner av det personen tidligere har klart. Opplevelsen og minnene av å ha klart en utfordrende situasjon er den sterkeste kilden til å utvikle mestringstro. Dette er opplevelser som personen har følt på kroppen både psykisk og fysisk, og som derfor er lett å huske. Det motsatte vil skje ved nederlag der personen ikke har klart den utfordrende situasjonen, noe som vil føre til dårlige mestringserfaringer (Bandura, 1997).

I punkt to bruker Bandura begrepet ”vicarious experience”, som vil si å observere en annen person sin presentasjon i samme utfordring som seg selv. Det å se andre, på noenlunde samme nivå som seg selv, lykkes på områder en selv mener en har lite mestring og erfaring med, kan være positivt for egen utvikling av mestringstro. Det å sammenligne seg med andre personer kan altså ha en positiv innvirkning på mestringstroen (Bandura, 1997).

Punkt tre handler om sosial overtalelse som betyr ros og oppmuntring fra andre. Sosial overtalelse har en positiv effekt når det gjelder personens innsats og utholdenhet knyttet til utfordringen. Når personen snakker med andre og hører at de har tro på at han kan klare å mestre en utfordrende oppgave, vil dette medføre at personen får større tro på å klare utfordringen. Bandura påpeker at det ikke alltid er personen selv som innehar den tilstrekkelige viten for å kunne vurdere seg selv (Bandura, 1997).

Punkt fire handler om betydningen av personens fysiske og følelsesmessige dagsform. Dagsformen er utslagsgivende for hvordan personen tolker og opplever troen på seg selv. En person som er stresset, trist eller føler seg dårlig vil for eksempel ikke prestere like godt som han ville ha gjort hvis dagsformen var bedre, og han hadde overskudd og var tent på å lykkes. Fysiske og følelsesmessige reaksjoner påvirker oppmerksomheten, og jo sterkere reaksjonene er desto vanskeligere blir det for personen å fokusere på andre ting (Bandura, 1997).

Tolkningen av informasjon fra disse fire kildene er med på å avgjøre om personer vil våge å utsette seg for utfordringer som de er redde for. Det er altså personens tro på seg selv som påvirker handlingene og dermed måten han velger å løse oppgaver og utfordringer på. Bandura mener at menneskers motivasjon, deres følelsesmessige tilstand og deres handlinger i høyere grad er bestemt av det de tror på, enn av det som er objektivt sant. Ut fra Banduras teori kan mennesker med høy grad av mestringstro lettere se mulighet for å utfordre seg selv og oppleve mindre motløshet enn mennesker som har lav mestringstro (Bandura, 1997).

2.3 Et eksistensialistisk perspektiv
Et eksistensfilosofisk perspektiv er valgt i denne studien for å få en dypere og videre forståelse for hvordan erfaringer knyttet til deltagelse i teatergruppen Vildenvei kan belyses ut fra menneskets eksistens og tilstedeværelse i verden. Et eksistensialistisk perspektiv har fokus på individets eksistens, og dets subjektive opplevelse av verden. Eksistens går forut for essens, som forklares ved at individet blir født inn i en eksistens, et miljø, og på bakgrunn av miljøet dannes selvet (Sartre, 1946/1993). Videre hevder Sartre at mennesket selv velger sin identitet gjennom eksistens og essens. Samtidig vektlegges det sterkt innenfor den eksistensialistiske tradisjonen at mennesket er ekspert på sin egen opplevelse, og har ansvar for egne subjektive valg og handlinger (Sartre, 1946/1993).

En viktig grunntanke ifølge den amerikanske psykiateren og forfatteren Irvin D. Yalom (2011) er at livet i seg selv er meningsløst hvis det ikke finnes verdier eller sannheter som hvert enkelt menneske kan finne mening i. I henhold til dette nevner han blant annet flere typer engasjement, holdninger og aktiviteter som kan bringe mening inn i tilværelsen. Og det er nøyaktig på dette punktet at den eksistensorienterte filosofen Yalom blir en viktig inspirasjonskilde i studien, nemlig for å sette søkelyset på teater som en eventuell meningsbærende aktivitet.

2.3.1 Menneskets grunnleggende vilkår
Yalom (2011) beskriver menneskets eksistens ut fra angstfenomenets to grunnleggende aspekter. Det destruktive og ødeleggende på den ene siden, og det befriende og skapende på den andre. Han mener noen nødvendige vilkår er til stede i alle menneskers eksistens, og det er disse vilkårene som er fundamentet bak hans analyser og oppfatninger av menneskets eksistens. Reaksjonene og utfallet av de grunnleggende vilkårene er avhengig av både individuelle og sosiologiske faktorer. Han poengterer videre at ikke noe mennesket kan eksistere og utvikle seg uten det vilkårene representerer, både av negativ og positiv art (Yalom, 2011).

Yalom beskriver fire grunnleggende vilkår hver for seg, og omtaler dem som ”the givens of existence and ultimate concern”. Det første vilkåret han beskriver er død, som han mener er det viktigste aspektet ved menneskelivet. Et spenningsforhold oppstår fordi vi har en visshet om at døden ikke er til å unngå, samtidig som vi har et naturlig forankret ønske om å fortsatt være til. Frihet er det andre vilkåret, som hovedsakelig handler om fraværet av en fastlagt orden i menneskets virkelighet. Dette fraværet fører til at individet må forme sitt eget liv ved å skape orden og mening i forhold til sine omgivelser. En eksistensiell konflikt oppstår på bakgrunn av spenningen mellom tilværelsets grunnløshet og vårt ønske om en fastlagt orden og en sikker plattform under våre føtter. Det tredje vilkåret tar for seg eksistensiell isolasjon, som dreier seg om at mennesket er alene i verden fra det blir født til det skal dø. Yalom assosierer ikke denne isolasjonen med ensomhet, eller vår fremmedgjørelse av oss selv. Han beskriver isolasjon med tanke på den posisjonen hvert enkelt menneske befinner seg i, dette uavhengig av sosiale relasjoner eller tilbaketrukkethet. En konflikt oppstår fordi vi på den ene siden fornemmer vår fundamentale isolasjon og samtidig har et ønske om kontakt, beskyttelse og det å være en del av en større helhet (Yalom, 2011).

De tre nevnte vilkårene forteller at det ikke finnes en hensikt med vår eksistens, og den er derfor ikke skapt ut fra et formål. Det fjerde og siste vilkåret omtaler nettopp meningsløshet. Yalom hevder meningen med livet og utviklingen av vår personlighet må fremmes underveis. Dannelsen av mening og personlighet skjer gjennom de handlinger og valg vi foretar oss. Først og fremst påpeker Yalom (2011) at vi velger å leve livet, ta valg og handle, på bakgrunn og på tross av de grunnleggende vilkårene. Som følge av dette oppstår det en spenningsfylt konflikt, der mennesket på den ene siden er meningssøkende av natur og på den andre siden befinner seg i en tilværelse som ikke har et overordnet mål og mening. Med andre ord er mennesket et meningssøkende vesen som er blitt kastet inn i et meningsløst univers (Yalom, 2011).

2.3.2 Et autentisk og meningsfullt liv
Ifølge Yalom (2011) er det nødvendig at mennesket har et realistisk forhold til de fire grunnleggende og eksistensielle vilkårene. Dette er av avgjørende betydning for et autentisk og skapende liv. Hvordan personen forholder seg til vilkårene påvirker individets virkelighetsorientering og selvoppfatning. Han fastslår at konfrontasjonen med vilkårene er smertefull, men i det lange løp virker det helbredende. En eksistensiell flukt derimot virker forsterkende på følelsen av tilværelsens meningsløshet. Yalom (2011) hevder imidlertid at muligheten for et autentisk og meningsfullt liv er til stede. I henhold til dette nevner han blant annet flere typer engasjement, holdninger og aktiviteter som kan bringe mening inn i tilværelsen.

Virksomheter hvor kreativitet er et sentralt element betraktes som særlig virksomt med tanke på et meningsfullt og autentisk liv. Hvis et menneske som får brukt sine kreative krefter og ressurser gjennom et skapende engasjement vil dette være nok til å gi livet mening og perspektiv. Dette handler om å få aktivert og brukt sitt skapende potensial, ikke nødvendigvis i form av et kunstverk. Yalom sitt syn på kreative virksomheter favner bredt, men inkluderer i hovedsak å utvikle egne ferdigheter og talenter. Han hevder videre at ethvert skapende engasjement et individ begir seg ut på, vil innebære en viss autentisitet. Dette selv om den kreative virksomheten ikke omfavner hele vårt liv, men kun er en beskjeftigelse i mindre omfang. Han trekker frem to elementer som har særlig betydning for hva som gir vår tilværelse størst og mest innhold og mening på lang sikt. Det første er gjennom å delta i kreative aktiviteter hvor vi overskrider oss selv. Det andre er engasjement som kommer andre til gode. Det ultimate, ifølge Yalom, er å engasjere seg i virksomheter hvor begge disse aspektene er tilstede. Han hevder videre at å frigjøre personens eget potensial er det beste terapeutiske virkemiddelet mot pasienter som opplever livet sitt meningsløst. Yalom mener engasjement i oppgaver på det daglige plan kan bidra til å gi mening i tilværelsen. I et behandlingsøyemed skal terapeuten altså ikke gi næring til tanken om et meningsløst liv, eller overbevise pasienten gjennom løgn at han eller hun vil finne en kosmisk mening. Poenget er at pasienten, gjennom å være deltagende i noe som gir glede og engasjement, ikke føler like stor trengsel til å stille spørsmål om livets mening (Yalom, 2011).

2.4 Fellesfaktorer
Forskning på fellesfaktorer kan belyse to aspekter ved deltagelse i teatergruppen. Det ene aspektet er betydningen av kvaliteten på deltagernes relasjon til teaterinstruktøren. Ut fra forskningen til Lambert og Barley (2001) blir det relasjonelle forholdet mellom terapeut og klient beregnet som en uunnværlig faktor for å utvikle et positivt utfall av behandlingen. Selv om deltagelse i en teateraktivitet skiller seg vesentlig fra en pasient-terapeut relasjon i et behandlingsøyemed mener vi likevel det kan være relevant å belyse dette aspektet i denne studien.
Forskning på fellesfaktorer er også valgt for å belyse forholdet mellom spesifikke faktorer ved teater som aktivitet og fellesfaktorer som kan være tilstede uavhengig av aktivitetsform. Lamberts modell om fellesfaktorer vil kun bli brukt som et bakteppe for å få en oversikt over de ulike dimensjonene ved teateraktiviteten som vektlegges av betydning. Vi tar forbehold om at denne inndelingen av felles- og spesifikke faktorer viker fra den opprinnelige konseptualiseringen av fellesfaktorene. Dette fordi forskningen på området tar utgangspunkt i et pasient- terapeut forhold under behandling.

2.4.1 Forskning på fellesfaktorer
Forskning på common factors eller fellesfaktorer som det heter på norsk ble først presentert av den amerikanske psykologen Saul Rosenweig i 1936. Innenfor psykoterapien mente han at de forskjellige behandlingsteknikkene var like effektive i forhold til pasientens problemer og dermed at det fantes flere faktorer som var felles mellom de varierende behandlingsmetodene i terapien. Det var ifølge Rosenweig disse faktorene som utgjorde effekten av behandlingen (Wampold, 2010). Professor Bruce Wampold hevder at forskning viser samme effekt på ulike terapiformer, og at det ikke finnes klare bevis for gyldigheten av spesifikke behandlingsformer for spesifikke lidelser, slik som den medisinske tekniske modellen hevder (Wampold, 2010, Lambert, 1992 og Lambert & Barley, 2001). Videre har professor i psykologi Michael, J Lambert (1992), etter gjennomgang av forskning på psykoterapi, identifisert fire virksomme faktorer for alle former for psykoterapi, uavhengig av teoretisk orientering. Lambert påpeker at ingen statistiske prosedyrer ble brukt til å utlede disse andelene, men mener likevel at deres anslåtte prosentandel utrykker det som studiene viste av behandlingsutfallet (Lambert, 1992). Disse faktorene vises i modellen på neste side.

 

(Modell av fellesfaktorer presentert av Ulvestad, Henriksen, Tuseth, og Fjellstad, 2007, s.48.)

Utenomterapeutiske faktorer utgjør ca 40 % av variansen, det vil si at mesteparten av utfallet for behandlingen ligger utenfor behandlingens rekkevidde. Utenomterapeutiske faktorer er alle faktorer som klienten selv bringer med seg inn i behandlingen. Dette kan være faktorer som: utholdenhet, åpenhet, tillit, optimisme, støtte fra andre, religion og lignende (Duncan & Sparks, 2008, s. 25). Disse faktorene er en del av klientens liv før behandlingen har startet (Duncan & Sparks, 2008). Bedringsforskning eller recovery forskning gjort av ergoterapeut Marit Borg og psykolog Alain Topor (2007) viser samtidig at personens egeninnsats er den mest grunnleggende faktoren for bedring.

Kvaliteten på klientens relasjon til terapeuten utgjør 30 % av variansen. Ifølge Lambert og Barley blir det relasjonelle forholdet mellom terapeut og klient beregnet som en uunnværlig faktor for å utvikle et positivt utfall av behandlingen. Dette vil si terapeutvariabler som terapeutens interpersonlige væremåte og egenskaper, herunder hans evne til å være empatisk, varm og kongruent (Lambert 1992; Lambert og Barley, 2001). I den klientsentrerte terapien utledet av psykologen Carl Rogers (1957), er også det relasjonelle aspektet sentralt, der fokuset i behandlingen er på relasjonen mer enn noe annet. Ifølge Lambert og Barley (2001) viser forskningen at det er stor variasjon mellom terapeuter, der noen terapeuter får bedre behandlingsutfall en andre. Wampold (2010) kaller dette terapeuteffekten. Ifølge psykolog Barry Duncan (2012) vil terapeuter som blant annet evner å mobilisere klientens ressurser og medvirkning være dem som best bidrar til positive behandlingsutfall (Duncan, 2012). Forskningen til Toper (2006) viser til flere aspekter som virker betydningsfullt for bedring. Her nevnes individets følelse av å være utvalgt og spesiell, samtidig viser forskningen at terapeuter som går utover vanlige prosedyrer og regler har bedre behandlingsutfall enn de som ikke gjør dette (Topor, 2006).

Behandlingsmetode eller teknikk utgjør 15 % av variansen (Lambert, 1992). Duncan (2012) presiserer at det ikke nødvendigvis er metoden som er viktig, men heller hvordan virkningen av metoden blir forklart for klienten, samt terapeutens troskap til denne metoden. Ifølge Duncan (1012) vil behandlingsmetoden eller teknikken aktivere placebo, håp og forventninger, som er de resterende 15 % av fellesfaktorene. Dette betyr ikke at terapeuter ikke skal utvikle terapeutiske teknikker, men heller en forståelse av at teknikk og metode ikke er det avgjørende i behandlingsutfallet, slik det ofte blir presentert (Wampold, 2010, Lambert, 1992 og Lambert og Barley, 2001). Duncan og Sparks påpeker at fellesfaktorene ikke er statiske, men derimot avhengige av hverandre, flytende og dynamiske (Duncan & Sparks, 2012).

3.0 METODE
Ifølge Thornquist (2003) er valg av forskningsmetode basert på et spørsmål av epistemologisk art. Epistemologi betyr erkjennelsesteori- eller lære, og handler om kunnskap om hva vi kan vite eller erkjenne. Hensikten med vitenskapelige undersøkelser er å benytte metoder som er adekvate i forhold til studiens felt og problemstilling (Thornquist, 2003). Samtidig grunner problemstillingen i egne oppfatninger om teater som aktivitet og psykisk helse. En felles antagelse om at deltagelse i en meningsfull aktivitet sannsynligvis er helsefremmende for nåværende og tidligere brukere av psykisk helsevern, var retningsgivende for valg av problemstilling og tema. Ifølge Thornquist (2003) er det nettopp våre tanker om kunnskap og fenomener av epistemologisk art som styrer vårt blikk ved valg av forskningsmetode og problemstilling.

3.1 Kvalitativ tilnærming
I denne oppgaven vil det kvalitative forskningsintervjuet anvendes som metode. Kvalitativ metode ble valgt på grunn av studiens problemstilling, hvor vi ønsker å løfte frem og nærme oss erfaringsdimensjonen og deltagernes egne tanker og synspunkter på det aktuelle temaet vi vil undersøke. Dette fordi det er deltagerne som sitter med erfaringene og forståelsen av å være bruker av tilbudet, og de blir derfor betraktet som eksperter på det fenomenet vi vil studere nærmere. Ifølge Kvale og Brinkmann (2010) gir et kvalitativt intervju mulighet til å gå i dybden på forskerens spørsmål, og gir en mulighet til å forstå et fenomen fra intervjupersonenes side. Det kvalitative intervjuet gir et annet rom for refleksjoner og tilbakemeldinger enn kvantitative undersøkelser, og tilfører analysen en dybde som ikke kan fanges opp gjennom en kvantitativ spørreundersøkelse (Kvale og Brinkmann, 2010).

3.2 Vitenskapsteoretisk forankring
Ifølge Malterud (2008) innebærer kvalitativ forskning både beskrivelser og tolkninger. Dette fordi enhver beskrivelse innebærer bruk av tolkninger. Da studien ønsker å beskrive informantenes opplevelser knyttet til deltagelse i en teatergruppe, forankres kunnskapssynet i den fenomenologiske tradisjon. Studien er samtidig også inspirert av en hermeneutisk tilnærming, da man gjennom hermeneutikken vil forsøke å tolke en dypere meningsforståelse fra informantenes beskrivelser.

Fenomenologien har sin oppmerksomhet rettet mot subjektet og subjektets erfaringer. Edmund Husserl blir regnet som fenomenologiens grunnlegger og var særlig opptatt av hvordan verden blir konstituert gjennom individets bevissthet. En av Husserls mest omtalte innsikter var teorien om at bevisstheten er intensjonal. Med det menes at bevisstheten er sentrert mot noe annet enn seg selv, og at bevisstheten alltid er meningskonstituerende. Ifølge Husserl vil mennesket alltid stå i forhold til en meningsfull helhet i verden, der det lages en mening om det som sanses og forestilles både ved hjelp av forforståelse, erfaring og fantasi. Således spiller subjektivitet en avgjørende rolle i oppfattelsen av virkeligheten, da subjektivitet innen fenomenologien er en forutsetning for all forståelse som grunner i en relasjonell representasjon av en objektiv virkelighet (Bengtson, 2006).

Hermenutikk betyr fortolkningskunst og den hermeneutiske tilnærmingen vektlegger at det ikke finnes en egentlig sannhet, men at fenomener kan tolkes på flere nivåer (Thagaard, 2003). Den hermeneutiske sirkel er et kjent begrep i den hermeneutiske tradisjonen. I hovedtrekk går den hermeneutiske sirkelen ut på en dynamisk erkjennelsesprosess som veksler mellom del og helhet, der hensikten er å forstå begge deler best mulig. Forståelsen av helheten og delene påvirker hverandre gjensidig fordi forståelsen av en del av virkeligheten påvirker helheten. En ny helhetsforståelse kan på samme måte sette delen og delene i et nytt perspektiv. Den kontinuerlige og dynamiske sirkelbevegelsen har som hensikt å bidra til økt forståelse. I praksis betyr dette en fordypning av en meningsforståelse vi allerede har om fenomenet (Thornquist, 2003). I denne undersøkelsen blir forforståelsen vår knyttet sammen med nye empiriske funn, som igjen knyttes sammen med teori og dermed danner nye forståelser. Slik påvirkes hele forskningsprosessen kontinuerlig gjennom den hermeneutiske spiral.

Gjennom det hermeneutisk-inspirerte forskerperspektivet etterprøves det å leve seg inn i andres menneskers subjektive opplevelse for å fortolke og gjengi et fenomen sett ”innenfra” (Thornquist, 2003 ). Det er nettopp med utgangspunkt i dette ”innenfra”-perspektivet studien ønsker å få ny kunnskap om fenomenet som skal studeres nærmere. Med utgangspunkt i en fenomenologisk og hermeneutisk tilnærming søkes det ikke å innhente kunnskap om objektive beskrivelser av hva teater er, men heller en forståelse av hvordan denne aktiviteten oppleves av informantene.

3.3 Utvalg
For å innhente relevant kunnskap om hvordan teater som aktivitet oppleves for tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern, har det vært nødvendig å snakke med mennesker som selv sitter med denne erfaringen.

For å rekruttere informanter ble det i første omgang sendt ut informasjonsskriv til teaterinstruktøren av teatergruppen Vildenvei. Deretter ble det opprettet kontakt per telefon og e-post for å informere ytterligere om studiets formål og målgruppe. Det ble senere holdt et informasjonsmøte med teaterinstruktøren for å utlevere informasjonsskriv, samtykkeskjemaer samt informere om inklusjonskriteriene. Teaterinstruktøren var ansvarlig for å utlevere informasjonsskriv og samtykkeskjema til deltagere av tilbudet ut fra valgte kriterier.

Det ene inklusjonskriteriet utover at de er deltagere i teatergruppen Vildenvei, var henvisning til teatergruppen på bakgrunn av en psykisk lidelse. Dette kriteriet ble valgt, da det var ønskelig å belyse hvordan teater som aktivitet virker i forhold til en gruppe som tidligere har hatt eller har en psykisk lidelse. Det andre inklusjonskriteriet var at deltagerne må ha deltatt på minst fem samlinger. Dette kriteriet ble valgt da vi mener erfaringsdimensjonen korrelerer med hvorvidt de kan si noe om betydningen og opplevelsen av å delta i en teatergruppe. Samtidig ble det formidlet et ønske om variasjon i utvalget med tanke på alder, kjønn og erfaringsgrunnlag. Målet var ikke å få et homogent utvalg, men heller å få et bredest mulig utvalg for å komme fram til en rik beskrivelse av fenomenet. Utvalget ble imidlertid relativt homogent med tanke på både alder, kjønn og erfaringsgrunnlag. Dette på bakgrunn av at deltagerne som ønsket å delta i studien var en relativt ensartet gruppe i forhold til kriteriene. Rekrutteringen av deltagere tillot altså ikke den planlagte utvelgelsen av et mangfold. I ettertid ser vi at et homogent utvalg er positivt, da for stor variasjon i utvalget kan medvirke til uklarhet om hvem resultatene er gyldig for.

Utvalget bestod av to menn og fem kvinner, med et aldersspenn fra 30 til 80 år (avrundet mot hele tall). Den gjennomsnittlige alderen ble 60 år. Informantene hadde i gjennomsnitt vært deltagende i gruppen i 14 år, og erfaringsgrunnlaget spente fra 6 til 18 år. To av informantene var i jobb, mens resten stod utenfor ordinært arbeidsliv.

Kvale og Brinkmann (2010) påpeker at antall intervjuer skal være så få som mulig, men samtidig så mange som nødvendig. Etter sju intervjuer ble det vurdert at materialet som forelå var rikt nok, og rekrutteringen ble avsluttet. Denne beslutningen ble tatt først og fremst med utgangspunkt i et oppnådd metningspunkt. Etter det sjette intervjuet forelå det en mistanke om metning, da det meste som ble fortalt var av gjentagende karakter. Det siste intervjuet bekreftet dette.

3.4 Forforståelse
Ifølge Kvale og Brinkmann (2010) er forskerens integritet, det vil si kunnskap, erfaring, ærlighet og rettferdighet en avgjørende faktor for kvaliteten på forskningsarbeidet. Vår egen forforståelse er altså essensielt å ta i betraktning, da denne vil påvirke både resultatet av studien, og selve forløpet av den. Dette fordi intervjueren i kvalitativ forskning selv er det viktigste redskapet ved innhenting av kunnskap (Kvale & Brinkmann, 2010). Tydeliggjøring og bevissthet om vår forforståelse før prosjektet startet var derfor viktig. Da det er to studenter på dette forskningsprosjektet, vil forforståelsen presenteres adskilt nedenfor.

Anja er utdannet sykepleier og har i de siste fem årene jobbet på flere steder innen psykisk helsevern. Hennes kliniske praksis har vært i alt fra lukkede institusjoner for pasienter med alvorlige psykiske lidelser til intermediærposter og åpne poster med pasienter som har lettere psykiske lidelser. For tiden jobber hun på et distrikt psykiatrisk senter. Dette har skapt mye erfaring fra praksisfeltet, men lite som akademiker og forsker. Fra praksis har hun flere positive opplevelser der hun har sett pasienter forandre seg når de driver med fritidsaktiviteter. Dette har vært aktiviteter som museumsbesøk, cafebesøk, ergoterapi på kreativt verksted og lignende. Opplevelsen av at samtalene rundt aktiviteter som håndarbeid, turer og tegning har bidratt til å endre stemningen og fokus i en situasjon, noe som har skapt nysgjerrighet rundt dette feltet. Selv har hun erfaringer tilknyttet kreative aktiviteter etter deltagelse på folkehøgskole i København. Faglinjen på skolen var tilknyttet kreative og kulturelle fag som tegning, film, maling, kreativt verksted og lignende. Dette halvåret betegner hun som et særlig betydningsfullt minne som gav mersmak. Betydningen av å få drive med kreative og kulturelle aktiviteter gav både følelse av utfordring, mestring og selvtillit, men også et sosialt nettverk i en ellers ukjent by.

Thea ble ferdig utdannet ergoterapeut i 2008, og har variert arbeidserfaring. Hun har blant annet jobbet på en lukket psykiatrisk avdeling og i omsorgsboliger for mennesker med psykiske lidelser. I disse jobbene erfarte hun at brukernes deltagelse i kreative aktiviteter blant annet førte til adspredelse fra dysfunksjonelle tanker, og opplevelser av mestring. Nå arbeider hun som arbeidsveileder i en attføringsbedrift, der sentrale arbeidsoppgaver er å kartlegge, samt motivere og tilrettelegge for mennesker som av ulike grunner har falt utenfor det ordinære arbeidslivet. Hennes arbeidserfaring tilsier at tilfredshet med å delta i en aktivitet kan være utslagsgivende for om personen også opplever at den generelle psykiske helsen fremmes. Hennes bakgrunn som ergoterapeut innebærer en forforståelse av at deltagelse i aktivitet på et generelt grunnlag kan være både en virkningsfull metode, og et mål i arbeid med andre mennesker. Videre har hun fokus på daglige aktiviteter i hverdagslivet, og hvilke konsekvenser aktivitetstap som følge av sykdom eller skade har for utførelsen av dagliglivets aktiviteter. Hennes yrkes- og praksisbakgrunn innebærer også at hun prøver å etterstrebe et helhetsperspektiv. I denne sammenhengen vil det si at hun ser personen i sammenheng med miljøet og samfunnsmessige omgivelser.

Forforståelsen dannes av personlig bakgrunn, holdninger og interesser. Det ble derfor viktig å diskutere fordommer og forventninger til hva vi forventet å finne ut i forkant av undersøkelsen. Vår felles oppfatning er at deltagelse i fritidsaktiviteter kan ha positiv innvirkning på psykisk helse. Gjennom teoretisk kunnskap og praktiske erfaringer er vi særlig opptatt av å ha fokus på helsefremmende faktorer i møte med andre mennesker. Dette fokuset mener vi kan oppnås ved å vektlegge potensialet og ressurser hos mennesker med psykiske lidelser og/eller problemer. Begge hadde forøvrig mangelfull erfaring tilknyttet feltet teater. Dette bidro til få forhåndsantagelser når det gjelder eventuelle virksomme elementer ved teater som aktivitet. Begges forforståelse innebærer, som nevnt, en positiv innstilling til deltagelse i fritidsaktiviteter på et generelt grunnlag. Selvvalgt teori bærer også preg av dette, gjennom blant annet et helsefremmende perspektiv. Forskning på fellesfaktorer er også relevant å nevne i henhold til dette. Begge antok før forskningsprosessen startet at fellesfaktorer ved aktiviteten ville bli tillagt mest vekt. Dette synet grunnet naturlig nok i begges forforståelse, som tilsa at det er helsefremmende å delta i en aktivitet på et generelt grunnlag, og at de spesifikke komponentene i teateraktiviteten ikke nødvendigvis betyr så mye. Vår bevissthet knyttet til denne forforståelsen bidro til at vi tilstrebet å snu om på våre antagelser. Dette ved å være spesielt opptatt av, og på ”utkikk” etter, spesifikke faktorer ved teateret, både under intervjuene og i analyseprosessen.

3.5 Innsamling av data - semistrukturert intervju
Spørreundersøkelsen tok utgangspunkt i et semistrukturert intervju, også kalt delvis strukturert intervju. Det vil si at det anvendes en intervjuguide med en liste over spørsmål som skal stilles under intervjuet. Ifølge Kvale og Brinkmann (2010) er semistrukturerte intervjuer hensiktsmessig når formålet er å innhente beskrivelser av intervjupersonens livsverden, og særlig fortolkning av meningen med det som blir beskrevet. Kvale og Brinkmann (2010) beskriver semistrukturerte intervjuer som en vanlig samtale, bortsett fra at det er forskeren som definerer situasjonen og som i større eller mindre grad bestemmer hvilke temaer som skal tas opp. Denne intervjuformen ble valgt på grunn av studiens problemstilling, hvor det er ønskelig å løfte frem og nærme seg erfaringsdimensjonen og brukernes egne tanker og synspunkter på det aktuelle temaet.

For å inneha gode forskeregenskaper, er trening og erfaring i å utføre intervjuer en forutsetning (Kvale & Brinkmann, 2010). Vi startet derfor innsamlingen av materialet med å utføre et prøveintervju hver på en medelev i klassen. Da studentene som ble spurt ikke har erfaring knyttet til det å delta i teater, ble det spurt inn til en av deres fritidsinteresser. Valget om å utføre prøveintervju av medelever ble tatt på bakgrunn av tid til rådighet, samt et ønske om og ikke belaste informantene med flere intervjuer enn ett.

Under prøveintervjuene ble spørsmålenes ordlyd og tidsbruken på det totale intervjuet vurdert. Vi ville samtidig finne ut om det var spørsmål vi burde legge til, eller spørsmål som virket unødvendige eller lite begripelige. Prøveintervjuene førte til økt bevissthet om hvor viktig det var å spørre lignende og oppklarende spørsmål, og at dette kunne virke uforståelig på den som ble intervjuet. Vi forstod da at det ville være hensiktsmessig å informere informantene om at lignende spørsmål ville bli stilt, og å presisere at bakgrunnen for dette var en bedre forståelse av det som ble sagt. I etterkant av prøveintervjuene ble den semistrukturerte intervjuguiden justert ut fra tilbakemeldinger fra studentene.
Fem av intervjuene ble gjennomført sammen, mens de to siste intervjuene ble holdt på samme tidspunkt, og de ble derfor utført med en intervjuer. Valget om å være to personer under intervjuene ble vurdert hensiktsmessig, til dels med tanke på den semistrukturerte intervjuformen og vår manglende erfaring knyttet til forskerrollen. Ifølge Malterud (2008) kan det være positivt å være to personer under intervjusituasjonen. Dette fordi man da sitter med to forskjellige forforståelser som gjør at man utfordrer hverandres ståsted og blinde ”flekker” (Malterud, 2008). Imidlertid kan informanten oppleve det ubehagelig å være i mindretall i en intervjusituasjon, noe vi var bevisste på. Den første informanten ga oss imidlertid god tilbakemelding på situasjonen, noe som også var av betydning for valget om å fortsette intervjuene sammen.

Det ble erfart som fordelaktig å være to under intervjuene. Først og fremst fordi det ble erfart at dialogen ble fremmet på grunnlag av dette. Vi supplerte og utfylte hverandre, spesielt med tanke på oppfølgingsspørsmål, og pendlet naturlig mellom å være aktiv og passiv i intervjusituasjonen. Dette ga verdifull tid til refleksjon med tanke på oppfølgingsspørsmål. Samtidig ga det oss ytterligere tid til å skrive notater underveis. I etterkant av hvert intervju var det nyttig å evaluere hverandre og gi konstruktive tilbakemeldinger. Dette var viktig for å kunne justere egen fremtreden til neste intervju. Det bevisstgjorde også våre holdninger i forhold til den videre prosessen.

Intervjuene ble gjennomført i øvingslokalene til teatergruppen, hjemme hos deltagerne, og i et aktivitetshus. De hadde en varighet på omtrent 30 til 90 minutt. Tiden var i utgangspunktet tenkt til å vare i underkant av en time, men på grunn av interessante funn og deltagernes engasjement ble dette overstrukket. Før intervjuene startet, ble det informert kort om tema for studien og hensikten med den. Punktene i informasjonsbrevet og samtykkeerklæringen ble også gjennomgått, og avslutningsvis ble det spurt om informanten hadde noen spørsmål.

I intervjusituasjonen tilstrebet vi en empatisk og åpen tilnærming gjennom å lytte aktivt og være bekreftende. Samtidig ble det etterstrebet å ha et mest mulig uformelt språk, slik at informantene skulle føle seg vel i situasjonen. Kvale og Brinkmann (2010) hevder at den kunnskapen som kommer ut fra et intervju er avhengig av den sosiale relasjonen mellom informant og intervjuer. Intervjuerens evne til å skape en trygg atmosfære blir i denne sammenheng viktig, også i forhold til å sikre intervjupersonens integritet (Kvale & Brinkmann, 2010). Under intervjuene ble det gitt rom for taushet, de ble også oppfordret til åta seg tenkepauser ved behov for det. Ifølge Kvale og Brinkmann (2010) kan pauser gi informanten muligheter til å reflektere og assosiere. Alle intervjuene ble tatt opp på lydbånd etter avklaring med informantene på forhånd. Båndopptakeren opplevdes tilsynelatende uproblematisk, og det ble ikke antydet at den virket hemmende på uformaliteten under intervjuet. Lydbåndet var for oss et godt hjelpemiddel for å få med all verbal kommunikasjon. Hjelpemiddelet frigjorde oss også, slik ble det lettere å ha fokus på hva deltagerne formidlet. Informantene ble informert om at intervjuguiden fungerte som en veiledning og hjelp for oss som intervjuer.

Spørsmålene i intervjuet ble formulert så korte og enkle som mulig og ledende spørsmål ble forsøkt unngått. Intervjuguiden består hovedsakelig av åpne spørsmål, da åpne spørsmål gir rom for mer refleksjon og et bredere meningsinnhold i uttalelsene. Vi tilstrebet å benytte åpne spørsmål under hele intervjuet og opplevde at intervjuene etter hvert fungerte mer som en åpen samtale. Det var viktig for oss at informantene fikk snakke fritt om det de ønsket, samt hva de vektla i forhold til studiens tematikk. Om informanten virket usikker på hva det ble spurte etter, ble spørsmålet omformulert slik at det skulle bli lettere å forstå. Det ble også stilt en del oppklarende spørsmål for å få bekreftet egne oppfatninger. Intervjuene ble avsluttet med å spørre deltagerne om hvordan de hadde opplevd intervjusituasjonen og spørsmålene. De gav positive tilbakemeldinger på intervjusituasjonen og spørsmålene, og gav oss tillatelse til å ta kontakt med dem om ytterligere informasjon var nødvendig.

3.6 Transkripsjon og analyse
Kvalitativ analyse innebærer alltid en form for teksttolkning. For å kunne bearbeide og analysere dataene til tekst, ble dataene transkribert. Transkribering er en prosess hvor lyd blir konvertert til tekst. Det er viktig å være klar over at transkripsjon ikke bare er en oversettelse fra talespråk til skriftspråk, men også en abstraksjon fra samtalens kontekst. En transkripsjon vil derfor aldri helt dekke virkeligheten, men bli preget av våre fortolkninger av dataene (Kvale & Brinkmann, 2010; Malterud, 2008). Etter at intervjuene var gjort, satt vi igjen med over åtte timer intervjumateriale i form av lydfiler.

Transkripsjonen av intervjumaterialet ble gjort av oss selv for å få bedre oversikt over tekstens innhold. Vi delte intervjuene slik at en av oss transkriberte tre intervjuer, mens den andre transkriberte fire intervjuer. Under transkriberingen ble lydbåndene hørt på flere ganger, slik at transkriberingen skulle bli så riktig som mulig. Intervjuet ble også skrevet så detaljert og ordrett som mulig, med intonasjoner som ”hmm”, sukk og andre ordlyder. Dette for å lettere minnes det opprinnelige intervjuet, og for å redusere tapet av nyanser og intervjuets kontekst. Egne opplevelser med transkripsjon av alle ordlyder førte likevel til en følelse av det motsatte. Transkripsjon av ordlyder som eksempelvis ”mhm” fra intervjueren, førte til at vi mistet noe av det helhetlige bildet, da ordlyden oppstykket dialogen uten å gi fylde til materialet. Av den grunn ble ikke alle ordlydene fra intervjueren sin side transkribert i de to siste intervjuene. Det endelig transkriberte datamaterialet var på 134 sider. Båndopptaker har vært uunnværlig for denne prosessen. Lydopptakene ga i sammenheng med det transkriberte materialet også mulighet til å bli kjent med ulike sider av materialet som det ikke ble lagt merke til under selve intervjuet.

Den valgte metoden i analysearbeidet er Malteruds (2008) modifikasjon av systematisk tekstkondensering. Metoden er inspirert av vitenskap filosofen De Giorgies fenomenologiske analysemetode. Den systematiske tekstkondenseringen ble foretatt i fire trinn: 1) Helhetsinntrykk, 2) Å kode meningsbærende enhetene i teksten, 3) Kondensering- fra kode til mening, og 4) Sammenfatning, fra kondensering til beskrivelser og begreper.

3.6.1 Helhetsinntrykk
Før inndelingen av tema og meningsbærende enheter begynte, ble lydopptakene hørt gjennom flere ganger, samt ble den transkriberte teksten grundig lest. Dette for å skape et helhetsinntrykk av materialet. I denne fasen er det ifølge Malterud (2008) viktig å skyve teori og egen forforståelse i bakgrunnen. Til tross for hennes oppfordring ble enkelte ord og setninger merket med rødt i gjennomlesningen. Dette for å sette i gang tankeprosessen og gjøre det lettere å gå tilbake og undersøke disse ordene i etterkant. Da det er to forfattere i dette prosjektet, dykket begge to på egenhånd ned i materialet, for så å gå sammen gjennom hvilke tema og meningsbærende elementer den enkelte hadde funnet. Det overrasket oss at begge hadde funnet de samme meningsbærende elementene. Temaene var imidlertid merket noe ulikt, dette skyldtes trolig at vi både vektla og tolket de meningsbærende elementene noe annerledes. Dette kan blant annet skyldes vår forskjellige yrkesbakgrunn og forforståelse. Da Anja har en sykepleieutdanning kunne dette påvirke forståelsene av sitat som ”teater gir meg helse” som mestring, mens Thea som er utdannet ergoterapeut så på det som spilleglede. Etter nærmere gjennomgåelse av tema og de meningsbærende enhetene samsvarte vi disse. Valg av tema er både gjort ut fra mangfoldet av det som ble uttrykt og nyanser i informantenes beskrivelser. Fra materialet fremkom det 21 tema, som vist i modellen nedenfor.

3.6.2 Å kode meningsbærende enheter
I andre trinn av analysen startet vi med å lete etter meningsbærende elementer i teksten for så å systematisere dem. Dette kalles koding. Kodearbeidet er ment for å finne, og klassifisere de meningsbærende enhetene i teksten som har sammenheng med temaene vi bemerket oss i trinn en av analyseprossessen. 21 tema er i overkant mange, og etter nøyere gjennomgang av temaene var det flere tema som omhandlet ulike sider av samme sak og ble slått sammen. Tekstbitene ble med de tidligere temaene i bakhodet, utviklet til mer presise koder. Kodene fungerte som merkelapper om tekstbitene som hadde noe tilfelles.

Etter flere gjennomganger av intervjuene, fremkom det syv kodegrupper. Malterud (2008) påpeker at det i denne fasen er hensiktsmessig å ta en titt på sin forforståelse og teoretisk referanseramme for å frasortere temaer som ikke passer inn.

 


For å skape oversikt over de meningsbærende enhetene i den transkriberte teksten, ble de ulike kodene farget med ulik farge i tekstbehandlingsprogrammet Microsoft Word. Alle meningsbærende elementer i forbindelse med koden ”å være frisk” ble for eksempel kodet med fargen lyseblå. Dette kunne for eksempel være de meningsbærende elementene: ”å ha en rolle som frisk” eller ”å få bruke sine evner.” Dette bidro til å skape en god oversikt over et hav av skriftlig materiale. Teksten ble på denne måten fortettet fra 134 sider ned til 29 sider. Siden vi er to personer, med to forskjellige oppfatninger, ble dette gjort gjennom et tett samarbeid for å unngå å kategorisere meningsbærende enheter i forskjellig kodegrupper. Vi måtte tidvis kikke tilbake på kodene og inklusjonskritereine for hver kode, da disse kunne overlappe hverandre.

Kodegruppene hadde flytende overganger som gjorde at flere av de meningsbærende enhetene passet flere steder. Gjennom hele prosessen ble derfor de forskjellige meningsbærende enhetene i kodegruppene flyttet på. I modellen under vises koden ”å bruke seg selv”, med tilhørende meningsbærende elementer.

3.6.3 Kondensering- fra kode til mening
I analysens tredje trinn skapes mening ut fra de utvalgte tekstbitene. Dette ble gjort ved å kopiere de fargede tekstbitene ut fra sin originale versjon og lime dem inn i et nytt dokument, der de ble gruppert under de ulike temaene. De mest relevante meningsbærende enhetene ble deretter plukket ut og omskrevet, eller kortet ned til stikkord, for så å lime dem inn i en datamatrise (vedlegg 5).
Det opplevdes positivt å være to på dette arbeidet. Vi hadde av og til forskjellige tolkninger av materialet, som medførte at to ulike perspektiv måtte løftes frem og diskuteres. Vi stilte hverandre kritiske spørsmål og undret oss over hverandres tolkninger. Dette bidro til at begge måtte forsvare sine forståelser av materialet. Dette virket hensiktsmessig, da det bidro til mye refleksjon og ytterligere bevissthet rundt egne antagelser.

Under vises en tabell på hvordan vi har omskrevet en meningsbærende enhet om til stikkord.

Meningsbærende enhet Stikkord Kodegruppe

For meg er det resten av livet som er kjempeskummelt og vanskelig å håndtere. Jeg er helt elendig, på holdt på å si, vedlikeholdt, leiligheten min er en katastrofe. Jeg er egentlig ryddig av meg, men jeg har mistet evnene til å ha det ryddig bort fra teateret
Håndterbarhet, orden og system
”Fra kaos til struktur”


3.6.4 Sammenfatning.
I siste trinn i analyseprosessen ble bitene satt sammen igjen, og sammenhengen de ble hentet ut fra ble tatt i betraktning under dette arbeidet. Det ble deretter laget en innholdsbeskrivelse for de enkelte kodegruppene. For eksempel ble kodegruppen ”å være frisk”, beskrevet slik:

Mange av informantene fortalte om et liv preget av psykisk sykdom og en rolle som pasient. Flere nevnte at behovet for å være frisk stod i motsetning til den sykerollen de tidligere hadde hatt. Det var viktig for flere av deltagerne at denne aktiviteten ikke hadde et fokus på sykdom og terapi, da de hadde behov for å gå på en vanlig aktivitet med fokus på deres kreative evner. Informantene opplevde at deltagelsen bidro til positive samtaleemner og en identitet tilknyttet teateret.

Ifølge Malterud (2008) gir bruk av utvalgte sitater en ytterligere forankring og nærhet til informantenes stemme og tolkninger i materialet. Det er derfor etterstrebet å bruke illustrative sitater både i resultatdelen og drøftingsdelen. De transkriberte sitatene som blir brukt i oppgaven er gjengitt presist, for å skape en ytterligere nærhet til informantenes utsagn. Dette reflekterer en noe muntlig ordlyd i de gjengitte sitatene. Bruk av tegnet «(..)» er anvendt for å filtrere irrelevant informasjon i samme utsagn, mens bruk av tegnet « …» betyr liten pause.
Under hele prosessen ble det diskutert hvor de forskjellige kodegruppene skulle plasseres, og hva som skulle ligge under hvilken kodegruppe, eventuelt hva som skulle stå alene som egen kodegruppe. Dette medførte at kodegruppen ”å ha noe fast å gå til”, som tidligere hadde vært en undergruppe under kodegruppen ”fra kaos til struktur”, ble en egen kodegruppe mot slutten av prosessen. Kodegruppene fremstod mer tydelige etter denne inndelingen. Avslutningsvis i analysen skal funnene, ifølge Malterud (2008), vurderes opp mot den sammenhengen de var hentet ut fra. Funnene ble derfor vurdert opp mot det originale, skriftlige materialet og datamatrisen (vedlegg 5). Samsvaret ble vurdert som godt, da funnene overensstemte med de originale intervjuutskriftene.

3.7 Forskningsetiske overveielser
I arbeidet med undersøkelsen er det lagt stor vekt på de etiske problemstillingene en forskningsundersøkelse fører med seg. Utførelsen av medisinsk forskning på mennesker er underlagt Helsinkideklarasjonen. Den fungerer som en form for etisk grunnlov for forskning på mennesker (Førde, 2010). Forskningsetiske overveielser i denne studien har derfor tatt utgangspunkt i Helsinkideklarasjonen.

Utvalget i studien består av nåværende eller tidligere brukere av psykisk helsevern. Mennesker med psykiske lidelser er fremdeles en stigmatisert gruppe i vårt samfunn, og det er viktig å ta i betraktning at de kan ha en belastende forhistorie som det er viktig å respektere. Når Johannesen, Tufte og Christoffersen beskriver forskningsetiske retningslinjer, nevner de særlig tre typer hensyn som må bevisstgjøres under et forskningsprosjekt. Disse er informantens rett til selvbestemmelse og autonomi, forskerens plikt til å respektere informantens privatliv og forskerens ansvar for å unngå skade (Johannesen, Tufte & Christoffersen, 2010).

I henhold til Helseforskningsloven (2008) kapittel 4 skal informanten ha de nødvendige opplysninger om forskningsprosjektet for å kunne avgjøre om de vil delta eller ikke. Denne informasjonen ble gitt muntlig og skriftlig. I informasjonsskrivet (vedlegg 2) ble det informert om hvem vi er, formålet med undersøkelsen og hva det å delta i studien innebærer. Det ble samtidig presisert at deltagelsen er frivillig, og at de når som helst kunne trekke seg uten å oppgi noen grunn. Etter Helseforskningsloven kapittel 4 ble samtykke innhentet skriftlig på et eget samtykkeskjema (Helseforskningsloven, 2008).

Informasjon som kan tilbakeføres til enkeltpersoner er etter Helseforskningsloven § 7 taushetsbelagt (Helseforskningsloven, 2008). For å ta hensyn til, og respektere, informantens privatliv ble identifiserbar informasjon som navn, kjønn og alder anonymisert i det ferdigstilte materialet.

Det tredje hensynet som må tas er forskerens ansvar for å unngå skade. Det betyr ifølge helseforskningsloven § 5 at forskningen skal organiseres og utøves forsvarlig (Helseforskningsloven, 2008). Dette vil si at informantenes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser. Det må vurderes om intervjuet kan berøre følsomme og sårbare områder som det kan være vanskelig å bearbeide. Selv om problemstillingen er knyttet til psykisk helse, ble det ikke stilt inngående spørsmål om informantens psykiske lidelse og/eller problemer. Likevel var det ikke til å unngå at ømtålige temaer fremkom under intervjuet, spesielt med tanke på åpne spørsmål knyttet til deres psykiske helse. I henhold til dette er et av intervjuene relevant å trekke frem her. Under dette intervjuet kom informanten inn på svært følsomme tema tilknyttet sin sykehistorie. Lydbåndet ble da skrudd av, slik at informanten kunne snakke ferdig om det som berørte henne.

Ved observasjon av for eksempel engstelse eller nervøsitet hos informanten ble minst mulig press lagt på vedkommende ved å unngå å grave dypere rundt temaet. Dette fordi vi først og fremst ville unngå å krenke informanten til fordel for mer nøyaktig og utfyllende observasjon. Ifølge Kvale og Brinkmann (2010) kan verdifull informasjon gå tapt, nettopp ved å velge og ikke gå dypere inn på et sårt tema i frykt for å krenke personen. Ved etiske avveielser må forskeren bruke egen etisk erfaring og dømmekraft (Kvale & Brinkmann, 2010). Det å skulle tolke og fange opp signaler som kan tyde på at informanten var ukomfortabel, og samtidig ha fokus på å få så mye relevant informasjon som mulig, opplevde vi som utfordrende. Årsaken til at dette ble opplevd som utfordrende er trolig vår manglende kompetanse og erfaring knyttet til forskerpraksis.
Teatergruppen Vildenvei er en forholdsvis liten gruppe med rundt 15 personer, der flesteparten har hatt, eller har, en psykisk lidelse. Da forskningsprosjektet delvis innebærer sensitive personopplysninger og disse lagres elektronisk, utløses det etter helseforskningsloven kapittel 3 (2008) meldeplikt eller konsesjonsplikt. Prosjektet ble søkt godkjenning hos Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) i januar måned 2013. Prosjektet ble ikke vurdert av NSD som et medisinsk og helsefaglig forskningsprosjekt. Grunnlaget for denne vurderingen var at teatergruppen ble betraktet som et aktivitetstilbud og ikke et behandlingstilbud (vedlegg 1). Den andre grunnen er at det ikke ble stilt inngående spørsmål om informantens psykiske lidelse og/eller problemer. Av nevnte grunner var det ikke nødvendig å søke etter godkjennelse fra Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). De innhentede opplysningene skal kun brukes til det formålet de er samlet inn for, som er denne masteroppgaven. Den innsamlede informasjon ble etter Helseforskningsloven § 27, lagret elektronisk på pc og ekstern harddisk med passord, og skriftlige notater samt båndopptaker ble nedlåst når de ikke ble brukt. Ved prosjektets avslutning vil alt av det innhentede materiale bli slettet.

3.8 Diskusjon av dataens gyldighet, pålitelighet og overførbarhet
For å vurdere hvilken tillit man kan ha til de resultater som undersøkelsen har frembrakt, er det viktig å drøfte undersøkelsens validitet og reliabilitet. Enkelte forskere har ifølge Kvale og Brinkmann (2010) avist spørsmål om validitet og reliabilitet som positivistiske begreper som hindrer kreativitet og variasjon i den kvalitative forskningen. Kvale og Brinkmann foreslår å bruke de norske begrepene gyldighet og pålitelighet istedenfor. Undersøkelsens gyldighet handler om hvorvidt undersøkelsen faktisk undersøker det den sier den gjør i forhold til problemstillingen, mens pålitelighet viser til i hvilken grad studien kan etterprøves av andre forskere (Kvale & Brinkmann, 2010). Det er glidende overganger mellom disse begrepene noe som gjør at de vil bli drøftet sammen på enkelte plasser i dette avsnittet.

Det er viktig å være bevisst alle valg som blir tatt gjennom undersøkelsen, da de er med på å forme resultatet (Malterud, 2008). I denne studien var det et ønske å beskrive informantenes virkelighetsoppfatninger i form av deres tanker og følelser, og gjengi dette så korrekt som mulig. For å klare dette, har det vært nødvendig å vektlegge kritisk refleksjon under hele forskningsprosessen. Det har derfor blitt etterstrebet å gi en grundig beskrivelse av refleksjoner over de fordommer og subjektive holdninger som kan ha påvirket undersøkelsen. I følge Kvale og Brinkmann (2010) er ingen forsker helt objektiv og ved å beskrive forforståelsen får leseren innsikt i hvordan disse har påvirket tolkningene. Ved å vise studien gjennomsiktighet blir det lettere for leseren og oss selv å se om tolkningene er basert på forforståelser eller på informantenes virkelighetsoppfatninger og empiriske funn. Bevissthet knyttet til forforståelsen bidro til å gi informantene rom for å beskrive et realistisk bilde av sine opplevelser med teatergruppen. Åpenhet mot både positive og kritiske utsagn ble etter beste skjønn vurdert med likeverdighet. På denne måten ble ikke undersøkelsen preget av en skjevhet der kun en søken etter positive aspekter ved teateraktiviteten fikk råde.

Informantenes opplevelse ble tolket i lys av valgte teoretiske rammer og tidligere forskning. Det er viktig å påpeke at valg av teoretisk referanseramme representerer en avgrensning av andre perspektiver, med tanke på den måten materialet tolkes, analyseres og belyses. Med andre ord kunne funnene i den studien blitt fremstilt annerledes, avhengig av teoretisk referanseramme.

Oppgavens hensikt har vært å innhente kunnskap om tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern sine opplevelser med deltagelse i en teatergruppe. Samtidig har det vært et formål å belyse hva opplevelsene kan bidra med i forhold til deres psykiske helse. De valgte kriteriene for utvalget gir et relevant grunnlag for å svare på problemstillingen. Med utgangspunkt i tid og ressurser som var til rådighet, ble det semistrukturerte intervjuet benyttet som metode for å innhente den ønskede informasjonen. Ved å bruke det semistrukturerte intervjuet opplevdes det å få dekket nok informasjon i forhold til besvarelsen av problemstillingen. En annen måte å sikre gyldigheten på ville vært å utføre en observasjonsstudie. Dette ville vært nyttig for å få et bredere informasjonsgrunnlag. Gjennom observasjon kunne det blant annet blitt mulig å vurdere hvordan det sosiale samspillet utspilte seg, og hvordan teaterinstruktørens relasjon til informantene var. Denne informasjonen kunne beriket materialet ytterligere.

Malterud påpeker at enhver meningsutveksling rommer muligheter for misforståelser. Det er derfor viktig å undersøke om det som er blitt sagt er blitt forstått riktig. Dette ble gjort ved å søke bekreftelse gjennom oppklarende spørsmål under intervjuet. Malterud kaller dette kommunikativ validitet, som handler om å overprøve kunnskapskrav i en dialog (Malterud, 2008). Dette reduserte misforståelser, samtidig som det førte til en felles forståelse mellom intervjuere og informant. Bruk av diktafon var også med på å styrke gyldigheten av funnene, da dette gav mulighet for å høre på intervjuet flere ganger. Den ble også benyttet som hjelp for å transkribere helt ordrett.

Pålitelighet i kvalitativ forskningsdesign handler om å beskrive forskningsprosessen slik den fremgikk, med de fordeler og ulemper den har. Det er viktig å tenke at intervjuet som er gjennomført ikke lar seg gjenta identisk, men at beskrivelser av forskningsprosessen er tilgjengelig for leserne som ut fra dette kan avgjøre om de opplever fremgangen som troverdige (Malterud, 2008). I forhold til påliteligheten er det ifølge Kvale og Brinkmann (2010) særlig tre områder forskeren må være bevist på. Dette er spørsmål om pålitelighet under intervjuet, transkriberingen og analysen.

Ledende spørsmål vil redusere påliteligheten av studien og ble forsøkt unngått. Kvale og Brinkmann (2010) presiserer at omfattende trening er nødvendig for å bli en god intervjuer. De hevder at kvaliteten på dataene er avhengige av intervjuerens ferdigheter. Dette må tas i betraktning når funnenes gyldighet skal vurderes i og med at intervjueren i denne undersøkelsen var nybegynnere i intervjuteknikk. I etterkant så vi at vi hadde noen ledende spørsmål under intervjuene. Svarene fra de ledende spørsmålene ble ikke vektlagt i resultatdelen.

Transkriberingen ble fordelt mellom oss begge og gjort alt fra dager til en uke etter intervjuet. Det var ønskelig å utføre transkripsjonen rett etter hvert intervju, da intervjuet var ferskt. Dette ble det ikke mulighet til, da flere intervjuer ble utført fortløpende. Imidlertid ble det tatt notater underveis, og kort tid etter hvert intervju, for å holde intervjusituasjonen og informanten friskt i minnet. Begges notater fra intervjusituasjonen ble anvendt under bearbeidelsen av funn. De skriftelige notatene inneholdt blant annet beskrivelser av nonverbale reaksjoner. Dette var det nyttig å ta i betraktning, da de bidro til et mer nyansert bilde av intervjuets helhet.

For å etterstrebe pålitelighet ble det i analysen vist hvordan funnene som har fremkommet kan tilbakeføres til den sammenhengen de er hentet ut av. Deretter ble gyldigheten av funnene vurdert. Vi har derfor laget en matrise for å gi god oversikt over hvem som sa hva, og hvilke koder disse dataene er plassert i. Da analysen ble utført av to personer er det lettere å kontrollere for feil ved innblanding av forforståelse og teori. Vi gikk begge i ”sømmene” til hverandre, ved å lese analysen og undersøke om utfallet ble bekreftet hos begge to. Det er et ønske å skrive denne forskningsrapporten så forståelig og nøyaktig som mulig, slik at informantene kan lese rapporten uten å føle seg fremmedgjort.

For leserne av rapporten vil vi påpeke at mens det ved kvantitativ forskning ofte er et mål i seg selv å generalisere forskningsfunnene, er det med kvalitativ forskning et ønske å undersøke om resultatene har et overføringsgrunnlag (Malterud, 2008; Kvale & Brinkmann, 2010). Overførbarhet dreier seg om hvorvidt funnene har gyldighet utover utvalget i undersøkelsen, konteksten og om de er anvendbare i andre situasjoner.

En kvalitativ studie er ikke ute etter å danne lover og regler, men heller presentere nyanser og mangfold (Malterud, 2008). I kvalitativ metode ønskes det å forstå et tema eller fenomen innenifra istedenfor utenifra, noe denne undersøkelsen etterstreber. Kvale og Brinkmann (2010) hevder at det i kvalitative studier utvikles vitenskapelig kunnskap som er overførbar, men at hver enkelt situasjon er unik og ny framkommet kunnskap må tilpasses ut fra konteksten og mangfoldet. Informantenes subjektive beskrivelser av deres virkelighet er verdifulle i seg selv, selv om de nødvendigvis ikke er representativ for resten av befolkningen. Med utgangspunkt i syv informanter vil ikke datamaterialet være uttømmende om temaet og representere det totale mangfold. Fokuset har vært på informantenes opplevelse av teateraktiviteten og hva den kan bidra med for deres psykiske helse. Ifølge en fenomenologisk-hermeneutisk forståelse opplever ingen verden helt likt. Slik er det også for deltagerne i teatergruppen. Dette betyr at det ikke finnes en felles opplevelse av teaterdeltagelse, men mange forskjellige opplevelser. Det er derfor ikke et mål å fastslå at disse resultatene er de eneste sanne, men heller et ønske å vise til rekkevidden av resultatenes gyldighet, og å begrunne hva de sier noe om.

I denne studien har det vært et ønske å gi leseren nok informasjon til selv å kunne vurdere om resultatene kan overføres til andre settinger eller ikke. Vi ser at forskningsresultatene i denne undersøkelsen har begrenset overføringsverdi. Hvis undersøkelsen kan fortelle om sentrale trekk ved fenomenet, kan det, ifølge Thagaard (2003), likevel argumenteres for at det kan ha en viss gyldighet også i andre sammenhenger. En slik sammenheng kan for eksempel være at resultatet kan være utgangspunkt for refleksjon og videre forskning.

3.9 Metodekritikk
Vi har etter beste evne forsøkt å behandle, tolke og gjengi de opplysningene som kom frem i intervjuene på en mest mulig presis måte, men påpeker at det alltid vil være fare for misforståelser eller feiltolkninger. Vi kan ikke se bort fra at vårt subjektive blikk kan ha filtrert bort informasjon som en annen person ville ha vektlagt. Det er også mulig at en del nyanser har forsvunnet ved å stykke opp materialet og foreta en forenkling. På den andre siden har dette vært nødvendig for å gjøre et komplekst materiale tilgjengelig og håndterbart for analyse.

Det kan også være en ulempe for oppgaven at ingen av oss har erfaring med bruk av kvalitative intervju. Dette kan blant annet slå negativt ut ved at vi ikke nødvendigvis har fått informantene til å åpne seg så mye som ønskelig. Det er også mulig at vi ikke har valgt riktige spørsmålsformuleringer, spesielt med tanke på oppfølgingsspørsmål som kan ha vært for ledende. Vi har imidlertid lagt mindre vekt på svar som har blitt besvart etterfulgt av ledende spørsmål. I ettertid ser vi også at det kunne vært hensiktsmessig å ha utført prøveintervjuer på deltagere av teatergruppen fremfor medelever i klassen. Medstudentene tar en master i psykisk helsearbeid, og vi erfarte at de som følge av dette i større grad reflekterte over aktivitetens betydning i forhold til psykisk helse, enn informantene. Hvis vi hadde utført prøveintervju på deltagere av teatergruppen, kunne vi vært mer forberedt på hva som krevde av oss, blant annet når det gjelder å stille inngående spørsmål.

Vår mangelfulle erfaring på feltet teater og psykisk helse kan ha bidratt til at det ble mer utfordrende å registrere sentrale aspekter vedrørende teater i intervjuene. Vi kunne med fordel ha diskutert spørsmålene med en som har god kjennskap til emnet. Teaterinstruktøren kunne vært en informasjonskilde på dette området som vi kunne benyttet oss av. Imidlertid må denne muligheten også vurderes kritisk, ved at teaterinstruktøren da kunne farget intervjuguiden for mye. I ettertid ser vi også at det kunne vært hensiktsmessig å sende intervjuguiden på forhånd til de informantene som hadde ønsket det. Dette fordi informantene da hadde fått mulighet til å forberede seg, noe som kunne ført til ytterligere informasjon knyttet til problemstillingen vår. Vi erfarte at noen av spørsmålene fordret mye refleksjon, og det virket tidvis som at de var vanskelige å besvare. Det viste seg også at noen av informantene ble så stimulert av spørsmålene at det ble satt i gang tankeprosesser utover intervjuets tema. Dette kan grunne i for åpne og ukonkrete spørsmål i intervjuguiden.

En mulig begrensning i tilfanget av relevant litteratur og forskning vil være at vi ikke har vært kritiske nok med tanke på kvaliteten på de forskningsartiklene vi har benyttet for å understøtte funnene. Det gjelder spesielt studier tilknyttet teater og psykisk helse. Mangelfull forskning på dette feltet førte til en innskrenket mulighet for utvelgelse basert på studienes kvalitet. Vi har forøvrig tilstrebet å bruke primærlitteratur i vår studie der det har vært mulig. Oppgaven kan imidlertid kritiseres ved bruken av sekundærkilder i beskrivelsen av Husserl sin fenomenologiske vitenskapsteori. I ettertid ser vi at det hadde vært en fordel å ha tatt utgangspunkt i Husserls eget verk, for å få en mer omfattende og nøyaktig beskrivelse av teorien.

Det er viktig å merke seg at teaterinstruktøren var ansvarlig for utvelgelse av informanter. Vi kan ikke se bort fra at instruktøren hadde et ønske om å fremme teateret og derfor valgte ut de informantene som var mest positive til aktiviteten. Samtidig er det mulig at de informantene som i utgangspunktet var mest ressurssterke og/eller positive til tiltaket var de som ønsket å delta i studien. Flesteparten av informantene i vår studie har vært deltagende i teatergruppen i mange år, noe som kan understøtte dette. Konsekvensen av dette kan være at stemmene til de som i utgangspunktet ikke var like positive til tiltaket ikke har blitt hørt. Informantene kan også ha belyst teateraktiviteten mer positivt, med bakgrunn i eget ønske om opprettholdelse av tilbudet. Både teaterinstruktørens utvelgelse av informanter og informantens motiver for å delta i undersøkelsen kan ha bidratt til å svekke studiens validitet.

En annen kritisk innvending mot denne studien kan være manglende funn når det gjelder spesifikke faktorer ved teater som aktivitet. Når vi ser på alle funnene i sin helhet, ser vi at omtrent halvparten dreier seg om fellesfaktorer. Det vil si komponenter som ikke nødvendigvis har direkte sammenheng med aktivitetsformen teater. Dette aspektet bidrar til å svekke hva studien kan bidra med i forhold til tilføringsverdi på feltet teater og psykisk helse, nettopp fordi halvparten av funnene våre viser til generelle faktorer som sannsynligvis hadde vært betydningsfulle uavhengig av aktivitetsform. Når det er nevnt, er det viktig å fremheve at vi under intervjuet tilstrebet å innhente informasjon om deltagernes opplevelser knyttet til spesifikke elementer ved teater som aktivitet. Imidlertid kan vi ikke se bort fra at for generelle eller utydelige spørsmålsformuleringer kan ha bidratt til en vektlegging av generelle/fellesfaktorer. Samtidig ville det vært forskningsetisk uriktig å ikke fremstille funnene nøyaktig ut fra hva som ble vektlagt hos informantene. Det fremstod tydelig for oss at samtlige av informantene vektla fellesfaktorer av stor betydning, og vi kunne derfor ikke unngå at resultatene av våre funn gjenspeilet dette.

4.0 RESULTATER
Videre i oppgaven vil resultatene fra intervjuene bli presentert. Med utgangspunkt i sju informanter vil ikke vårt datamateriale være uttømmende om tema og representere det totale mangfold.

I analysen av datamaterialet var det sju tema som ble trukket frem som særlig betydningsfulle. Forskningsresultatene vil bli inndelt i to, ut fra spesifikke teaterrelaterte faktorer og fellesfaktorer. Vi tar forbehold om at denne inndelingen er basert på vår forståelse av forskning på fellesfaktorer, vår kunnskap knyttet til teaterteori og tolkning av datamaterialet.

De teaterspesifikke faktorene var: å bruke seg selv, fra kaos til struktur og å overvinne en frykt, mens funn som gikk under fellesfaktorer var: å være frisk, å ha noe fast å gå til, å være uunnværlig og instruktøregenskaper. Nærmere begrunnelse for hvorfor de enkelte funnene ble plassert ut fra denne inndelingen, vil bli gjort rede for i diskusjonskapitlet.

4.1 Å bruke seg selv
Et par av spørsmålene i intervjuguiden omhandlet hvilke erfaringer informantene hadde i forhold til det å spille en rolle i et teaterstykke. Flere av informantene uttrykte at de syns det var spennende, utfordrende og skummelt. En informant beskrev sin opplevelse av å gå inn i en rolle slik: ”Ja, for da lever jeg i en rolle. Og du lever i en rolle sammen med de andre. Ja, du er ikke deg selv, du lever i en annen person da.” Mens en annen uttrykte at det å spille en rolle han ikke kunne relatere seg til var utfordrende: ”Det var litt vanskelig, noen av de rollene var jo ikke sånn som, som, meg, det er jo ikke meg liksom.”

Likevel fortalte flere informanter at det å spille en rolle ikke bare innebærer å leve i en rolle, men å bruke noe av seg selv for å gjøre rollen troverdig: ”Jeg bruker også noe av meg selv, og prøver liksom å leve, å være naturlig. Det er, det synes jeg er viktig, å være naturlig i den rollen da. Ikke å være sånn oppskrytt og ha en annen stemme.” Flere av informantene syntes det var positivt å spille roller der de kunne ta utgangspunkt i kjente sider ved seg selv. En informant beskriver det slik:
Altså, du blir jo instruert at vi skal bruke ting vi kjenner igjen med oss selv, altså vi spiller jo ikke på en måte andre på den måten..men.. men du bruker, bruker deg selv.. det er, det er rett og slett, da blir det litt mer sant.

Det å kjenne seg igjen i rollen gikk igjen som et ønske hos flere av informantene når de ble spurt om det var en rolle som hadde vært spesielt betydningsfull, eller som de ønsket å spille. Flere nevnte da roller som hadde likheter med dem selv. En av informantene nevnte da for eksempel rollene som Solveig i Per Gynt, som hun begrunnet slik: ”For jeg er så glad i salmer skjønner du, at jeg føler at det var lissom en rolle som var, som kunne være meg, at det var ikke bare spill, men det var virkelighet.”

En annen informant fortalte at det for mennesker med psykiske lidelser og problemer kan være ekstra vanskelig å spille ut enkelte sider ved seg selv: ”Ja, altså for noen så kan det være nokså skummelt, som den forsamlingen vi er.” Hun påpekte videre hva som opplevdes vanskelig: ”Det er noe med min rollefigur som roter opp i mine ting.” Den samme informanten beskrev en utfordring som hun møtte på i en av rollene sine slik:

Men det er noe med altså at du kan treffe på ting som er veldig tøft, men da er det likevel det å greie å spille det. Altså å spille den saken. jeg sier ikke at du skal legge bak deg, men at du greier å håndtere den på et vis da.

En av informantene påpekte at det var godt for henne å få uttrykk for det hun har inni seg: ”Det er kanskje spesielt det å.. å.. få spilt ut en, kanskje en del av det vi har inni oss og ut.” Informanten beskrev at hun fikk spilt ut følelser i teateret som hun sannsynelig ikke hadde fått spilt ut andre steder: ”Får jeg spilt ut sinne (..) jeg liker ikke være noen sinna kjerring heller, men kanskje jeg burde vært det.” En annen utrykte at det var en barriere å skulle utforske egne følelser i forhold til rollen: ”I begynnelsen var det litt fremmed, jeg var ikke helt fortrolig med det.” Hun fortalte at dette ble enklere etter hvert. Det ble også beskrevet av en informant at hun hadde blitt påvirket av en rolle hun hadde spilt. Hun forklarte at rollen hadde ført til mer bevissthet om hvordan hun fremstod. Hun uttalte at det hadde medført til: ”Å bli kjent med flere sider av meg selv.”

Det å finne sin karakter handler om en kreativ prosess. Flere av informantene beskrev hvordan de var med på å skape og påvirke rollene. En informant uttrykte denne prosessen slik: ”Altså, jeg synes jo det var gøy å være med å forme roller. Liksom gi skikkelse til hva er det som viser seg her” (..) Jeg må bare finne fram til hvordan, hvordan er de typene egentlig, se hvordan den derre skikkelsen henger sammen.” Hun fortalte om viktigheten av å være konsentrert under dette arbeidet. En annen informant formidlet at det kan være utfordrende og tidkrevende: ”Det er vanskelig, men det er sånn at man må bruke tid på å komme inn i rollen.”

Flere av informantene uttrykte at de måtte gi slipp på seg selv for å klare å spille en rolle. En informant beskrev det slik: ”Du må jo på en måte forlate litt deg sjøl, samtidig så skal du gi noe”, mens en annen uttrykte: ” Jeg glemmer tid og sted.” Det ble også nevnt at det å spille en rolle førte til godt humør: ”Ja, du kan gå i ekstase når du spiller da (…) du blir i et med omgivelsene på en måte.” Den samme informanten beskrev et eksempel på en positiv situasjonen der hun klarte en utfordrende rolle slik: ” Når vi spilte i Tsjekkia da, så var det stor utfordring å mestre rollen, men jeg greide det akkurat.” Hun synes det var positivt å mestre utfordringen og uttrykte at: ”At noen sjeler får energi når de får utfordringer.”

4.2 Fra kaos til struktur
En av informantene fortalte at livet utenfor teateret kan være vanskelig å håndtere, mens teateret derimot er en arena hvor hun opplever å ha kontroll og oversikt. Følgende utsagn beskriver dette:

For meg er det resten av livet som er kjempeskummelt og vanskelig å håndtere. Jeg er helt elendig på vedlikehold. Leiligheten min er en katastrofe. Jeg er egentlig ryddig av meg, men jeg har mistet evnene til å ha det ryddig bortsett fra teateret. Der er det orden og system.

En annen informant fortalte at nettopp deltagelsen i teateret har påvirket henne til å få mer struktur og orden på livet utenfor teateret: ”Det hjelper meg til å holde meg ren og pen. Holde det rent og pent rundt her”. Videre formidlet hun at det er teateret som gjør at hun skjerper seg, noe som for henne betyr å være straight og ordentlig. Dette med å skjerpe seg, og tenke på nye måter var gjentagende hos en annen informant, som hevder at nettopp det var en av grunnene til at hun begynte i teatergruppen:

Da jeg så de for første gang. Da tenkte jeg liksom, skal jeg begynne der, for det skjerper hjernen å lære meg til å stå frem å holde taler. Det var derfor jeg begynte. For jeg hadde aldri hatt noen visjoner om å stå på en scene og være skuespiller.

Hun fortalte videre at trening av hukommelse er for henne en av de faktorene som handler om å skjerpe hjernen. I teateret er timing sentralt, noe hun også formidlet: ”At du vet hvor du kommer inn, og hvor du skal gjøre av deg.” Hun sammenlignet også teateret med kino for å illustrere det som er krevende med skuespillerkunsten: ”På kino kan du ta opp rollene flere ganger og, helt til de er..ja. Så det å stå på en scene er jo vanskelig, for da må du jo si det riktig da.”

4.3 Å overvinne en frykt
Noe av det som kjennetegner teater som aktivitet, ifølge flere av informantene, er eksponering og det å få utfolde seg. En uttrykte dette slik: ”Jeg tenkte, hvordan blir dette i forhold til å eksponere seg. Vår form for teater er utadrettet. Hvis du ikke liker å bli sett, hvis du vil gjemme deg, så gjemmer du deg ikke i en teatergruppe som spiller åpent for alle.”

Når informantene fortalte om opplevelser knyttet til det å stå på en scene og opptre, skildret de ikke bare positive aspekter. En av informantene beskriver følgende fra en av sine første sceneopptredener hvor hun opplevde å glemme replikken:

Bare jeg husker replikkene. Og jeg var så nervøs, og det var grusomt. Jeg har aldri opplevd så grusomt jeg. Og jeg hadde ønsket det var et hull i gulvet, at jeg kunne sluke meg ned der. Det var noe av det verste jeg har opplevd. Det er verre enn å gå til tannlege. Åh, hjelpe meg, det var grusomt.

Hun fortalte at til tross for dette valgte hun å gå på scenen igjen. En annen beskrev hvordan hun opplevde å bli eksponert og synlig for så mange mennesker som tøft da hun startet i teatergruppen:
Jeg slet en del med det tidligere, med det der at jeg var mer synlig enn jeg satte pris på. Jeg sliter ikke med det nå. Altså, jeg føler at jeg aksepterer at jeg synes. Jeg går i fargerike klær, altså jeg mener, jeg er ganske forsont med det at jeg er synlig.

Flere av deltagerne formidlet at de startet på utkanten av scenekanten før de ble trygge nok til å involvere seg i større grad. Følgende sitat illustrerte dette godt: ”I begynnelsen satt jeg der med skriveboka mi, litt sånn på utkanten, og det irriterte meg litt. Han trakk meg opp på scenekanten når jeg begynte å skrive.”

Flere informanter erfarte en endring over tid i forhold til grad av nervøsitet når de stod sto på scenen og ble eksponert. Når informantene beskrev denne endringen, knyttet de den til positive opplevelser. En informant uttrykte følgende i forhold til det å oppleve mestring: ”Jeg synes det er mye lettere nå, enn før jeg begynte i teateret. Det har blitt lettere å mestre, få til forskjellige ting. I forhold til det å mestre roller og fremføre.” Opplevelsen av mestring i forhold til teateraktiviteten hadde igjen påvirket ”Å få til forskjellige ting” innenfor andre områder i livet også. Ved spørsmål om hvordan opplevelsen av mestring hadde påvirket henne uttrykte hun følgende: ”Det er jo det med selvsikkerhet (..) Blitt mer tryggere på meg selv.”

En informant formidlet den positive opplevelsen med å formidle noe slik: ”Du når utover scenekanten. Det er det å stå på scenekanten og gi noe til publikum, eller formidle noe til publikum.” Videre fortalte hun at teater er en helhet som består av mange ting, men noe av det mest særegne for henne er følgende: ”Akkurat det der med å stå på en scene og føle at.. hvis de hører etter, hvis de blir rørt.” Informanten beskrev også at det å formidle noe ga henne selvtillit. En annen sa: ”Det er jo det som er det spesielle og flotte med teateret. Du går faktisk ut og viser frem det du kan for allmennheten.”

En annen informant beskrev også at teateret har vært en arena hvor hun hadde fått utfolde seg på et område som hun tidligere opplevde som problematisk, men som hun ønsket å mestre. Drømmen hennes var å bli skuespiller, selv om hun tidligere hadde en stemme som nesten ikke hørtes. Hun sa: ”Det var ikke noen som skjønte at det hadde skjedd noe, så derfor ble jeg stille. Jeg ble ikke hørt der, og jeg fikk ikke bruke stemmen min.” Videre fortalte hun:

Det var jo sånn når jeg begynte, så hadde jeg en veldig, ja, i motsetning til nå, en stemme som nesten ikke hørtes. Jeg hvisket nærmest. Når jeg begynte så var det nesten ikke så de hørte hva jeg sa. Jeg fikk det ikke ut. Jeg hadde problemer med språket da, eller problemer med å uttale meg

Teateret er som nevnt en aktivitet hvor informantene må eksponere seg selv, og oppleve å bli sett av mange mennesker. Dette innebærer også at de har opplevd å få direkte tilbakemeldinger på sin sceneopptreden av publikum. De fleste skildret det å få ros og anerkjennelse som svært betydningsfullt. En informant formidlet følgende vedrørende dette: ”Det betyr jo selvsagt noe…. å få litt ros og vite at man, man har blitt sett og føle at en har blitt sett.” Mens en annen informant uttalte:

Dette går jo på hvordan man føler seg, eller selvtillit. Folk spør om jeg har god selvtillit, og det kommer an på hva det gjelder. På scenen har jeg fått såpass mye respons, så jeg må jo tro at dette greier jeg. I andre sammenhenger har jeg ikke fått selvtillit i det hele tatt.

Dette sitatet illustrerer at nettopp responsen hun fikk fra publikum var en medvirkende faktor til at hun ble tryggere på seg selv.

Mens en annen informant hevdet at det å ha sine nærmeste bekjente som publikum hadde påvirket henne:

Det som har påvirket andre sider av livet mitt, er at folk, at blant annet mannen min fikk se meg. At foreldrene mine har sett meg på scenen og sett at jeg har taklet en ting bra, og det er de kanskje ikke helt bortskjemt med å se.

4.4 Å være frisk
Teater Vildenvei har som tidligere nevnt ikke fokus på sykdom og diagnose. Under intervjuene ble informantene spurt om akkurat dette hadde hatt en betydning. Det å bli sett på som frisk var viktig for flere. En informant uttrykte følgende vedrørende dette: ”Nei, vi snakker jo ikke om sykdom i teatergruppa (..) Jeg syns det er kjempebra (..) Da føler vi jo at vi ikke er så syke (..) Det er noe av det beste med teater, at ikke føler at vi absolutt er så syke.” Ved spørsmål om hva det betydde for henne å ikke å føle seg syk, svarte hun: ”Nei, fordi da føler man seg friske da (..) Ja, så føler vi jo, føler vi jo da at vi kan være ordentlig teater.” Dette samsvarer med uttalelsen fra en annen informant: ”Jeg har vært syk psykisk da i mange år, så det er veldig viktig for meg det å føle at jeg ikke er syk.”

En annen var undrende til om påvirkningen av å føle seg frisk i teateret også kunne videreføres til hverdagen utenfor. Hun utrykte det slik: ”Nei, jeg syns kanskje at jeg er blitt mye flinkere til å ikke å tenke på alle mulige bekymringer og andre ting” og ”Det kan jo ha med teater å gjøre selv om, selv om jeg også føler meg frisk utenfor teateret.”

Et par av informantene erfarte at det å føle seg frisk også bidrar til en opplevelse av å ha en ny rolle: ”Jeg har blitt mye mindre glad i å være, ha en sykerolle da.” En informant fortalte at hun ble gjenkjent på en ny måte etter hun ble med i teater Vildenvei: ”Og der er teaterdama liksom, sa en på Cafe årstiden.” En annen hadde fått følgende beskjed av en gammel skolevenninne: ”Dette er jo ordentlig teater.”
Samtidig formidlet en informant at selv om hun ble ansett som frisk, så kunne hun også føle seg fryktelig syk. Dette illustreres nedenfor:

Jeg har lang historie i psykiatrien. Jeg blir ofte sånn i mellomposisjon. For jeg kan virke veldig frisk, og så kan jeg være fryktelig syk, og da er det ingen som skjønner at jeg kan være så syk når jeg kan stå på teaterscenen.

Et par av informanten påpeker at deltagerne erkjenner sine egne og andres utfordringer basert på at de er mennesker som har eller tidligere har hatt psykiske lidelser. En av informantene utrykker det slik: ”Vi kaller oss spesielle, for vi har jo alle, alle har jo sitt handikap, men vi har jo det, nerver, og det er så forskjellig.” Mens en annen beskrev dette slik: ”Noen ganger blir det tårer og noen ganger blir det krangel, noen ganger blir det litt av hvert. Altså vi, vi kan ikke legge igjen alt.”

Også betydningen av mangfoldet av erfaringer til deltagerne i gruppa blir påpekt av en informant: ”Du har hele spekteret av, av forskjellige teatererfaringer, forskjellige psykiatrierfaring, forskjellig utdanning, forskjellig bakgrunn på alle forskjellige måter. At du kan lage noe ut av den og den forsamlingen kan du si da.”

En av informantene fortalte om en forestilling hun hadde sett på som var basert på skuespill med innhold av sykehistorier fra pasienter. Hun beskrev sin opplevelse slik:

”Så kom jeg da på den derre forestillingen, og da var det på en måte som å havne rett tilbake. For de var i den derre kampsituasjonen (..) Du blir jo så du blir helt utslitt av det (..) Jeg hadde ikke holdt på i 17 år å spille psykiatristykker altså, det hadde jeg ikke.”

Sitatet antyder at interessen for å spille vanlig skuespill er et viktig grunnlag for å delta i teater Vildenvei. Et par av informantene beskrev innholdet i stykkene i teater Vildenvei slik: ”Det handler om kjærlighet uansett hvordan du vrir på det”, og ”Det å være medmenneske- medmenneskelighet.” Innhold av denne typen tema hadde mer betydning for dem enn å spille teater basert på egne sykehistorier.

Flere av informantene påpekte at de alltid var i så godt humør når de dro fra teatergruppen.
En informant presiserte at deltagelse i teatergruppen ”gir meg helse.” Mens en annen sa: ”Altså, jeg kan spille teater. Det er kanskje det jeg er best på. Jeg kan dikte litt, jeg kan sy, jeg kan danse, jeg kan bevege meg til musikk. Altså på en måte fikk jeg brukt alle disse evnene.”

Behovet for mer terapi både i teateret og utenfor ble antydet av en informant. Hun uttrykte følgende vedrørende dette: ”Det er ting som man hadde trengt terapeutisk, og å ha behandling, som ikke lar seg løse bare ved en hyggelig gruppe på en måte.” Informanten fortalte samtidig at manglende terapi vil påvirke hele teatergruppen: ”Når folk trenger terapi, så merkes det jo i en sånn gruppe som dette.” Mens en annen sa: ”Disse tinga som, som vi strever med i livet vårt, det kommer jo til uttrykk.” En informant uttrykte at dette fokuset handler om en balansegang: ”Allikevel, det der som instruktøren sier det der å ikke ha fokus på det. Altså kommer det noe så tar man det, men det der å ikke å belaste de andre altfor mye, den balansegangen der.”

4.5 Å ha noe fast å gå til
Flere informanter trakk frem betydningen av å ha noe fast å gå til, slik en fremhevet: ”Det er noe fast, og jeg har alltid likt det faste. At jeg har et sted å gå. At det er noe fast og noe trygt.” Deretter sa hun: ”Jeg kunne ikke bare ligge hjemme.”

Hvorvidt teateret opptar en sentral plass i livet til deltagerne var gjennomgående et sentralt tema under intervjuene. Hvor meningsfull aktiviteten var for den enkelte kom til uttrykk på ulike måter. Følgende sitat illustrerer betydningen av å delta i teatergruppen: ”Hadde det ikke vært for teateret så kunne jeg sikkert dø og bli liggende i leiligheten og ingen savnet meg før han (instruktøren) lurte på hvor jeg var.” Videre fortalte en informant om en underliggende frykt, og en panikk for at teatergruppen skulle bli oppløst: ”Og siden så er jeg jo livredd og tenker hva hvis jeg ikke kan være med av en eller annen grunn.” Beskrivelsen av frykten for å ikke kunne delta lenger, ble gjenspeilet hos en annen: ”Jeg er veldig redd for at jeg liksom blir for handikapet, og jeg ikke kan gå dit. At jeg blir pensjonert.. at de ikke vil ha meg mere fordi jeg har blitt for gammel. Det henger på meg.” Den samme informanten uttrykte følgende ved spørsmål om hvor viktig aktiviteten var for henne: ”Det er veldig viktig. Og hvis jeg ikke har den. Så tenkte, gud, hva har jeg å leve for da? Tenk deg, hva har jeg noe mer?”

En informant fortalte at hun nå føler at hun er på rett plass i livet, og begrunner dette med at hun er deltagende i flere aktiviteter og sosiale miljøer, herunder teatergruppen. Dette beskrev hun slik:

Så hadde jeg vært en som kaller meg selv en sovedukke og gått gjennom livet uten og blitt et levende menneske (..) Jeg vet at jeg var det, jeg vet nå at jeg er på rett på plass, både i teateret og, så er jeg meg selv, tør å si hva jeg mener.

De to informantene som var under ordinært arbeidsliv forteller at det kun er jobben som kommer foran teateret: ”Det er egentlig bare jobb som kommer foran for å si det sånn”. En annen fortalte at når hun skal flytte må avstanden være med i vurderingen, for hun vil ikke flytte så langt unna at hun ikke lenger kan delta.

De av informantene som ikke var under ordinært arbeidsliv assosierte teateraktiviteten som en jobb, med utsagn som: ”Jeg føler at jeg har en jobb å gjøre”, og ”Det er jo på en måte jobben min, jeg får bare ikke noen penger.” En annen beskrev teateraktiviteten som en erstatning for ordinært arbeid: ”Men siden jeg er trygdet, og ikke helt takler arbeidslivet så godt da, så er dette en måte jeg kan utfolde meg på.” Hun trakk også frem betydningen av teatergruppen som samtaleemne: ”Jeg kan si at jeg har noe jeg driver med da i hvert fall, bare det å fortelle at ja, vi jobber med en oppsetning.”

4.6 Å være uunnværlig
Flere av informantene understreket betydningen av å møte opp hver uke, og hevdet at teateret var en høyt prioritert aktivitet. De poengterte at det skulle mye til for å utebli en tirsdag. En informant uttrykte dette på en humoristisk måte: ”Den eneste unnskyldningen for å ikke stille opp når det spilles teater er at du skal i din egen begravelse.” Mens en annen sa: ”Jeg kan være veldig dårlig. Jeg gjør det likevel, fordi hvis jeg faller fra, så går jo det utover noen andre.” Dette med å møte opp, ikke kun for sin egen del, men for andres del også ble gjenspeilet i flere utsagn: ”Det har vært utrolig å se hvordan folk har fulgt opp. Det tok litt tid før folk skjønte at de faktisk måtte komme, de stilte ikke kun opp for sin egen del, men for vår andres del også.”

Flere formidlet altså at tirsdager alltid var forbeholdt teatergruppa, nettopp fordi det var viktig for dem å møte opp. Ved spørsmål vedrørende hvorfor det var så viktig å være tilstede hver uke, er avhengighet et gjennomgående stikkord. Samtlige av informantene uttrykte at de er avhengige av hverandre. En informant fremhevet betydningen av hverandres tilstedeværelse ved å beskrive teater som teamarbeid. Hun formidlet dette slik: ”Jeg vil være med i et team, og jeg vil prøve å gjøre den jobben jeg skal gjøre godt, men det hjelper ikke meg hvis jeg gjør den godt hvis ikke vi er et team da.” Flere ga uttrykk for at teater handler om å gjøre et godt arbeid sammen. En uttrykte dette slik: ”Det blir ikke bra hvis det bare er en som blir bra, og vi andre blir ingenting.” En annen beskriver hvor nødvendig hver enkelt deltager er ved å fremheve følgende: ”Alle blir verdsatt” (..) ”alle må ha plass. Vi trenger plass til alle.”

Sistnevnte sitater illustrer også at det sosiale fellesskapet i gruppen ble erfart som et viktig aspekt ved deltagelsen. Et par av informantene formidlet at nettopp det å delta i en aktivitet som har en sosial kontekst er viktig. En uttrykte dette slik: ”Jeg tenkte.. forming, maling, det kunne jeg vel også gjort, men det kan jeg gjøre alene. Med teater må jeg ha med noen flere, hvis det ikke skal være one man show.” Mens en annen fortalte at gruppen har vært spesielt viktig med tanke på hennes tidligere usikkerhet i sosiale situasjoner: ”Det at vi er flere er veldig viktig, fordi jeg har vært så usikker på meg selv. At jeg stadig må minne meg om at vi er flere og det er ikke bare meg det handler om, og det er viktig at alle kommer til ordet.”

Flertallet av informantene beskrev hvilken betydning samholdet i gruppen har for deltagelsen med positive skildringer. En informant formidlet følgende vedrørende det sosiale samholdet:

Vi støtter hverandre og trøster hverandre ved personlige ting også da. Vi hører på hverandre og hjelper så godt vi kan. Hvis ikke så bare lytte til hverandre med personlige ting da. Vi blir jo veldig, nesten som en søskenflokk på en måte. Det er en som er borte, oi, hvor, hva er der med han, eller hva er det med henne.

En annen informant uttrykte følgende: ”Vi bygger opp energi da. Flertallet av informantene beskrev gruppen som trygg, og at trygghet innad i gruppen var en viktig faktor for at de valgte å delta over lang tid.

Selv om deltagerne hovedsakelig skildret positive sider ved det å delta i gruppen, fremhevet et par informanter også at det å delta i teatergruppen kan være slitsomt, og fordrer at de må innordne seg. En informant illustrerte dette slik: ”Og i perioder så er det fryktelig slitsomt, nettopp fordi du må følge opp og, og du kan ikke svikte verken Eduard (teaterinstruktøren) eller de andre for å si det sånn.” Mens en annen sa: ”I teater kan du få utfolde deg, men du må også innordne deg.”

En informant antydet også at hun hadde opplevd problemer knyttet til de sosiale relasjonene innad i gruppen:

Det var en gang jeg gikk til fastlegen og.. Var så sint på en annen en her. Gikk til fastlegen, og sa: nå må jeg henvises til dps for nå turner jeg snart. Så sa han, dette her tar vi her. Nå skal du si dette her i forhold til den type problemer. Må du takle på denne måten her (..) Jeg gikk og gjemte meg på do før jeg skjønte at det var verdt å prøve. Da har jeg lært litt om grensesetting.

4.7 Instruktøregenskaper
Et av de funnene som bemerket seg, og som gikk igjen hos alle informantene som særlig betydningsfullt, var teaterinstruktøren sin rolle både i og utenfor teateret. Hans personlige egenskaper, samt evnen til å instruere mennesker med psykiske lidelser og problemer ble nevnt av flere. En informant uttrykte følgende vedrørende dette: ”Han passer så til å være regissør altså for oss spesielle mennesker da. Han er så avslappet (..) Det er ikke noe som er vanskelig for han liksom, alt går så bra.” Flere beskrivelser av hans positive væremåte ble nevnt: ”Han er alltid positiv”, ”Han er en ukuelig optimist” og ”Jeg har aldri hørt han har klagd.” Betydningen av instruktørens evige optimisme ble gjentatt hos samtlige. Instruktøren blir også beskrevet som en person som har en rolig og avslappet fremgangsmåte, og en av informant går så langt at hun kaller det for: ”Edvard-metoden.”

En leder som kan engasjere deltagerne og tilrettelegger ut fra deres ståsted og ressurser ble av informantene sett på som særlig viktig. En av informantene beskriver dette slik: ”Han er veldig flink til å motivere skuespillerne” og ”Han er en drivkraft.” En annen beskriver at han: ”Tok utgangspunkt i det som var der, og prøvde å gi enda mer.” Det var også viktig for deltagerne å få tilpasse instruksjonen ut fra deres behov og forutsetninger. Dette illustreres i sitatet nedenfor:

Altså, noen ganger så opplever man instruksjon som har gjort at man føler seg helt hjelpeløs. Nei, du får det ikke til liksom. Du skulle vært sånn eller sånn, men Edvard prøver å se. Han legger til rette, og ser hva slags instruksjoner du trenger og hva slags uttrykk som fungerer da.

En annen informant synes det var spesielt betydningsfullt at hun fikk spesialskrevet roller av instruktøren: ”Det betyr veldig mye, for da er et lettere for meg å gå inn i rollen.” Et par av informantene utrykte også at instruktøren er flink til å gi utfordringer i et trygt og tilrettelagt miljø.

Videre ble instruktørens profesjonalitet og personlige egenskaper kommentert som viktige, slik en uttrykte: ”Han er kjempe, kjempegod instruktør, så klart han er dyktig. Jeg har kanskje ikke så mye bakgrunnskunnskap til å vite det, men det jeg vet at som menneske er han fantastisk.” En annen informant beskrev at han opplevde at instruktøren virkelig hørte etter når han hadde noe å tilføye: ”Jeg opplevde at han er en lydhør person.” Også tillit til instruktøren ble nevnt: ”Jeg stoler såpass på instruktøren.” Dette var viktig for at deltagerne følte seg ivaretatt.

En informant beskrev at uten instruktøren engasjement for teateret ville det ikke vært noe teater: ”På en måte hadde det ikke vært noen teater uten Edvards optimisme (..) Men det at det ble teateret hadde mye med Edvard å gjøre. Fordi noen mennesker matcher det bare sånn pang.” Han mente at opprettholdelsen av teateret var basert på instruktøren vilje, mer enn noe annet.

Flere av informantene hadde historier om at instruktøren strakk seg lenger enn ”stillingsbeskrivelsen” som teaterinstruktør. En informant beskrev det slik: ”Altså hvis jeg har en dårlig dag og ikke kommer meg opp av senga, så ringer han og så snakker han meg i gang.” Den samme informanten fortalte også at teaterinstruktøren hadde gitt ut sitt private telefonnummer til alle deltagerne i teatergruppa. En annen informant kunne fortelle at: ”Han kjører meg alltid hjem om kvelden.” Hun hadde vansker med å komme seg hjem fra teateret, og kunne sannsynligvis ikke klart å være med i teateret foruten denne muligheten. En annen fortalte at instruktøren hadde kjørt henne til legen en dag hun hadde trengt det. ”Ja, han kjørte meg til doktoren, han passa på meg mer enn noen andre.” En instruktør som er fleksibel og går utover sine arbeidsområder ble av flere nevnt som særlig positivt.

5.0 DISKUSJON
I dette kapittelet ønskes det å gå dypere inn i tolkningen av funnene som har kommet fram ved analysen. De syv hovedfunnene er: å bruke seg selv, fra kaos til struktur, å overvinne en frykt, å være frisk, å ha noe fast å gå til, å være uunnværlig og instruktøregenskaper.

Under drøftingen vil det bli henvist til aktuell litteratur underveis. Vi har sett det hensiktsmessig å inkludere teori og forskning utover vårt teoretiske fundament, der dette synes relevant i sammenheng med informantenes uttalelser. De forekommende funnene som blir drøftet vil ha samme inndeling i dette kapitlet som i resultatkapitlet. Herunder vil det først bli drøftet tre funn som blir karakterisert som spesifikke faktorer, og fire funn som er karakterisert som fellesfaktorer.

5.1 Spesifikke faktorer
De spesifikke faktorene er: å bruke seg selv, fra kaos til struktur og å overvinne en frykt. Nevnte funn ble vurdert som spesifikke, da de innehar komponenter som er direkte relatert til teater. Det første spesifikke funnet, å bruke seg selv, handler om informantenes opplevelser knyttet til det å være en skuespiller og å spille en rolle, noe som er nært knyttet opp mot det som kjennetegner teater og utøvelse av skuespill. Fra kaos til struktur omhandler informantenes opplevelser knyttet til kognitive utfordringer i teateret, herunder blant annet å pugge tekst. Dette er elementer som er særlig gjeldende i teater som aktivitet, og ble derfor vurdert som en spesifikk faktor. Det siste funnet, å overvinne en frykt, dreier seg i stor grad om det å stå på en scene og eksponering, noe som naturlig nok er elementært for teater.

Det må poengteres at selv om funnene er delt opp i spesifikke og fellesfaktorer, er det glidende overganger, der alle funnene kan sies å inneha komponenter av både felles og spesifikke faktorer. Inndelingen har blant annet blitt vurdert ut fra forskning på fellesfaktorer, teaterteori og egen forståelse og tolkning. Særlig har vi tatt i betraktning sannsynligheten for at hvert enkelt funn kunne vært gjeldende i de fleste aktiviteter, eller om dette er opplevelser som har oppstått som følge av deltagelsen i teatergruppen.

5.1.1 Å bruke seg selv
Blant funnene ble det å spille en rolle og en annen karakter nevnt som både spennende og utfordrene. Flere av informantene ga uttrykk for at de helst ønsket å spille roller som de kunne kjenne seg igjen i, og da spille rollen så ekte som mulig. Stanislavskij (1986) mente at når skuespillerne spilte roller uten å bruke sine egne følelser, førte det til at de kun skapte en karikatur av personen de skulle spille. Han trekker frem troverdighet som særlig viktig (Stanislovskij, 1986). Instruktøren Myska i teater Vildenvei er som tidligere nevnt inspirert av Stanislovskij, og hans metodiske og teoretiske prinsipper. Dette kan være noe av årsaken til at flere av informantene uttrykte at de som skuespillere ikke kun skal kopiere en annen person, men sette seg inn i karakteren og bruke egne følelser i prosessen.

Flere av informantene fortalte at de hadde blitt påvirket av rollene de hadde spilt, og uttrykte at de hadde oppdaget nye sider ved seg selv gjennom teaterarbeidet. Dette kan understøtte at det å spille en rolle kan føre til selvbevissthet. Selvbevissthet kan forstås ut fra et eksistensialistisk perspektiv. Satre (1946/1993) beskriver at det menneske som klarer å ta utgangspunkt i seg selv og ikke i samfunnets ytre definisjoner vil bli et mer autentisk menneske (Satre, 1946/1993). Rogers (1961) understøtter dette da han mener meningen med livet er å bli den man egentlig er. Ifølge ham vil personen gjennom å være en ekte utgave av seg få en følelse av frihet til å være seg selv, istedenfor å kontrollere seg selv i et forsøk på å leve opp til et ideal. For at personen skal bli bevisst på hvem han eller hun er må den tørre å legge fra seg ”masken” (Rogers, 1961).

Det ”å legge fra seg masken” kan også handle om at teateret er en arena der deltagerne får spilt ut og vist frem autentiske følelser som de kanskje ikke får ut på andre arenaer. En informant utrykte det slik: ”Det er jo det at vi har inni oss alt mulig, vi har sinne og man har ditt og man har datt. Og det kan være skummelt å hente det frem.” Creek (2002) understreker at særlig kreative aktiviteter kan være en viktig kilde til selvutfoldelse. Hun hevder i den sammenheng at kreative aktiviteter kan være en sosialt og kontrollert arena hvor innestengte følelser får utfolde seg. Følelser som på andre arenaer kan virke overveldende (Creek, 2002). Dette understøttes også av Christiansen og Townsend (2004) som presiserer at det å delta i kreative aktiviteter kan skape muligheter for at mennesker kan uttrykke seg selv. I Meld. St 10 beskrives også kunst og kultur som viktige kilder til språk og uttrykksformer for å formidle inntrykk, tanker og opplevelser som det ellers ville være vanskelig å finne ord på (Meld. St. 10, 2011-2012). En studie utført om kreativitet gjennom aktivitet, viser samtidig at kreative prosesser tillot selvstendige avgjørelser, som igjen bidro til at personen fikk utrykket sin autentisitet og autonomi (Blanche, 2007).

Informantenes utsagn tyder altså på at det foregår en prosess på teaterscenen, der de må innhente og bruke følelser gjennom å spille ut kjente og mindre kjente sider ved seg selv. Dette fremkom også i Gürgens’ (2004) doktoravhandling, der deltagernes innlevelse i relasjonene og intrigene på scenen bidro til en aktivisering av deres følelsesregister. Gjennom kroppslig og emosjonell innlevelse i drama og teaterøvelser fikk deltagerne utviklet egen følelsesstruktur (Gürgens, 2004).

Professor i klinisk psykologi Jon Monsen (1990) mener at mennesker med psykiske lidelser er sterkt påvirket av egne følelser. Ifølge ham kan en person med en psykisk lidelse ha manglende kontakt med sine egne følelser. Monsen hevder det er gjennom følelser vi kan kjenne kvaliteten til oss selv og andre rundt oss. For å kunne oppleve kontinuitet må personen kunne kjenne på følelser, og vite hvordan de kan tolke og utrykke disse følelsene for seg selv og andre (Monsen, 1990). Han påpeker at det å kunne uttrykke følelser er essensielt for at personen skal oppleve seg selv som sammenhengende, og som et stabilt individ. Dette samsvarer med Antonovsky (2004), som hevder at opplevelse av sammenheng er en viktig del av det å oppleve helse i positiv forstand.

Det er likevel viktig å presisere at det og kun uttrykke følelser ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å utvikle egen følelsesstruktur. Ifølge Monsen (1990) er det personens forståelse av hva følelsen forteller som kan bidra til utvikling. Selv om deltagerne i teateret ikke jobber direkte inn mot forståelsen av egne følelser, kan det å spille en rolle bidra til en aktiv kjennskap til egne følelsesstrukturer, nettopp fordi det å spille en rolle fordrer at de bruker egne følelser, og må ta i bruk ukjente sider av seg selv.

Selv om flere informanter fortalte at det å spille en rolle handlet om å bruke seg selv, fortalte de også at det bidro til å gi slipp på seg selv. Utsagnet under illustrerer dette godt:

For du glemmer deg selv når du liksom har en rolle og sånn, også tenker du ikke så mye på den angsten. (..) Ja, for da lever jeg i en rolle. Og du lever i en rolle sammen med de andre.

Informantene fortalte at det å gå inn i en rolle førte til en opplevelse av å glemme seg selv. I følge Csíkszentmihályi (2008) vil stort engasjement i en aktivitet medføre at personen glemmer tid og sted noe som kan resultere i en opplevelse av flyt. Under denne opplevelsen vil tanker og følelser være i harmoni som skaper en tilstand opplevelse av å ha full kontroll. Han presiserer videre at personer i flyt ikke er bevisste om at de har kontroll, men at det heller er en opplevelse der de ikke er redde for å miste kontroll (Csíkszentmihályi, 2008). Opplevelsen av ”å glemme tid og sted”, som en informant uttrykte, kan indikere at informantene har en følelse av ha kontroll og å mestre tilværelsen i dette øyeblikket.

En annen informant knyttet det å mestre noe til å greie det akkurat. Hun uttrykket det slik:
”Når vi spilte i Tsjekkia da, så var det stor utfordring å mestre rollen, men jeg greide det akkurat.” Dette sitatet kan tyde på at det var balansen mellom oppgavens krav og hennes evner i forhold til oppgaven som gjorde at hun opplevde den som en utfordrende og samtidig mestret den. Ifølge Csikszentamihalyi (2008) vil personer bli mer motivert til å gjøre aktiviteter der de får brukt egne ressurser i arbeidet med oppgaver som ligger nært opp til, eller på grensen til, det personen har muligheter for å klare. For å oppleve flyt er det viktig at oppgavene ikke er for vanskelig eller for lett, men utfordrende nok til at personen må gjøre sitt aller beste for å lykkes. Nevnte utsagn kan tyde på at informanten opplevde å være i flyt, nettopp på grunn av hennes beskrivelse av å greie noe akkurat, som igjen peker på at oppgaven var tilpasset hennes forutsetninger. Betydningen av balansegangen mellom oppgavens krav og rammer og personens utførelseskapasitet fremkommer også i undersøkelsen til Martin og Cutlers (2002). Studien trekker frem betydningen av at skuespillerrollen var tilrettelagt gjennom balansen mellom utfordring og deres evner som essensielt for opplevelse av flyt. Denne balansegangen mellom utfordringer og evner korrelerte også med en indre motivasjon (Martin og Cutlers, 2002).

En informant uttrykte at noen mennesker får energi gjennom utfordringer, noe som kan tyde på at utfordringer vekker lystbetonte følelser, og rommer opplevelser knyttet til glede og tilfredshet. En annen informant fortalte at hun opplevde ekstase når hun var i en rolle. Csikszentamihalyi (2008) påpeker at flyttilstander fører til en opplevelse av meningsfulhet, lykke, stressdemping, men også læring. Alle disse elementene kan i seg selv ha en positiv innvirkning på den psykiske helsen. Dette kan igjen bidra til forståelsen om hvorfor mennesker inngår i ulønnede, energikrevende og utfordrende aktiviteter.

Flere av informantene fortalte at det var både tidkrevende og utfordrene å finne ut av hvordan de skulle tolke og skape rollene de hadde fått. For å være i den kreative prosessen krevdes det at informantene investerte energi, tid og oppmerksomhet i dem. Ifølge Csikszentmihalyi (2005) vil all oppmerksomhet i flytaktiviteter dreie seg om aktiviteten i seg selv. Alle uvedkommende stimuli og informasjon lukkes ute, og personen blir fullstendig til stede i øyeblikket. Dette understøttes i studien til Martin og Cutler (2002). For å oppnå optimale opplevelser og flyt ble det å ha full oppmerksomhet på aktiviteten beskrevet som essensielt. (Martin og Cutler, 2002). Full oppmerksomhet under aktiviteten kan igjen føre til mindre oppmerksomhet på vonde og dysfunksjonelle tanker og følelser. Ifølge Skårderud et al. (2010) kan psykiske lidelser påvirke og dominere personens tenkning og føre til dysfunksjonelle, følelsesmessige reaksjoner. Berge og Repål (2010) hevder deprimerte personer bruker mye av tiden sin på å gruble og bekymre seg. Aktiviteter som krever full oppmerksomhet kan fungere som en avledning og en mestringsstrategi (Berge og Repål, 2010). Med utgangspunkt i dette kan teateraktiviteten virke helsefremmende ved at deltagelsen kan føre til en distanse fra tankevirksomhet rundt sykdommen, og helsefremmende i lys av at deltagerne får brukt sine ressurser.

5.1.2 Fra kaos til struktur
Flere av informantene formidlet at teateret var en arena i livet hvor de opplevde en følelse av struktur og orden, mens resten av livet ble erfart som kaotisk på flere områder. Et sitat illustrer dette godt, og gjentas derfor her:

For meg er det resten av livet som er kjempeskummelt og vanskelig å håndtere. Jeg er helt elendig på vedlikehold. Leiligheten min er en katastrofe. Jeg er egentlig ryddig av meg, men jeg har mistet evnene til å ha det ryddig bortsett fra teateret. Der er det orden og system.

Det motsatte av struktur kan oppfattes som kaos og til dels også frihet, da ordet frihet i dagligtalen ofte blir assosiert med fravær av faste rammer og økt fleksibilitet. I den eksistensielle betydningen av ordet viser begrepet frihet til fraværet av en ytre struktur, i så måte er ikke frihet et ensidig positivt ladet ord. Verden som mennesket kommer inn i og forlater er ikke velstrukturert med en iboende hensikt. Derfor har den enkelte det hele og fulle ansvaret for sin egen verden, sin livsstil, sine valg og sine holdninger. Det er akkurat dette som gjør frihet til noe skremmende, nemlig at det ikke er noen fast struktur og grunn under oss (Yalom, 2011).

Ifølge Yalom (2011) påvirker følelsen av det han kaller en grunnløshet, også en følelse av angst. Herunder den mest fundamentale angsten av alle, en angst som stikker dypere enn selv, den angsten som forbindes med døden. Av den grunn kan det tenkes at de aspekter i informantenes liv som gir dem følelsen av en overordnet struktur og faste rammer, avløser noe av denne frykten mange kan kjenne på i møte med et tomrom og en avgrunn. Med andre ord kan informantenes opplevelser når det gjelder struktur og faste rammer, ut fra et eksistensialistisk perspektiv, virke angstforebyggende.

Antonovsky (2004) vektlegger i likhet med Yalom evnen til å oppleve verden som rimelig forutsigbar og sammenhengende, da han trekker frem menneskets evne til å begripe situasjoner som strukturerte av positiv betydning for helsen. Han trekker blant annet frem begripelighet som en kognitiv disposisjon.

Opplevelse av struktur kan også forstås i lys av kognitive funksjoner i hjernen. Flere informanter fortalte at teateraktiviteten var krevende og utfordrende, og henviste da blant annet til oppgaver som krevde høy grad av konsentrasjon og hukommelse. Et par av informantene uttrykte at aktiviteten ”skjerper hjernen”, noe som illustrer dette godt. Ifølge Bjørnæs (2008) er hjernen alltid i forandring. Endringsprosesser i hjernen foregår i tett interaksjon med omgivelsene. Han henviser til begrepet plastisitet når han beskriver endringsprosesser i hjernen, herunder både strukturelle og funksjonelle (Bjørnæs, 2008). Siegel (2001) nevner følgende faktorer som er av betydning for utvikling av plastisiteten: sosialt samspill, anledning, lyst, motivasjon, å lykkes, samt mestring av oppgaver (Siegel, 2001). Flere av de nevnte faktorene gjenspeiles i våre funn, da disse aspektene blir nevnt gjennom beskrivende opplevelser knyttet til teateraktiviteten.
En studie utført av Hebb (1947), som tok utgangspunkt i forsøksdyr, viste allerede på begynnelsen av 40-tallet at både ”sosialt” samvær og fysisk utfoldelse/ utfordringer hadde god effekt på læring. En nyere studie av Olson, Brennan, Ernst og Christie (2006) samsvarer med dette. Der det fremgår at et beriket miljø, herunder deltagelse i utfordrende aktiviteter, hvor læring og sosiale samspill er viktige komponenter, stimulerer til økt nydannelse av nevroner i hippocampus. Dette korrelerer igjen med evnen til å lære, reorganisere og huske (Olson et al., 2007).

En informant uttrykte at hun hadde fått et annet forhold til tid etter at hun begynte i teateret, mens en annen hevdet deltagelsen hadde hatt en direkte innvirkning på et renere og ryddigere hjem. Det kan tolkes dithen at kravene som stilles i teateret når det gjelder hukommelse, konsentrasjon og oppmerksomhet kan ha påvirket kognitive funksjoner, som igjen kan overføres til andre områder av livet. Studien til Horghagen og Josephsson (2010) bekrefter at teater som aktivitet kan være kognitivt stimulerende. I deres forskningsstudie på teateraktivitet blant asylsøkere fremkom det at deltagelsen i teatergruppen førte til en kreativ problemløsningsprosess (Horghagen & Josephsson, 2010).

Effekten av stimulering når det gjelder kognitive funksjoner i hjernen kan ha betydning for informantenes psykiske helse. Ifølge ICD-10 er et av symptomene på depresjon at kognitive funksjoner som konsentrasjon og oppmerksomhet svekkes (World Health Organisation, 2012). I tillegg hevder Berge og Repål (2010) at hukommelsen gjerne hemmes som følge av oppmerksomhetssvekkelsen. Dette utgjør trolig den største risikoen for negativt stress og sykefravær, i følge Statistisk sentralbyrå (Lunde, 2007).

Samtidig er normal aldring assosiert med progressive funksjonelle tap i persepsjon, kognisjon og hukommelse (Mahncke, Connor, Appelman, Ahsanuddin, Hardy og Wood, 2006). Gjennomsnittsalderen for informantene i denne studien er 60 år, og flere av informantene kan dermed bli karakterisert som eldre. Nevnte funksjonelle tap kan oppstå som følge av dette. Teateraktiviteten kan bidra til å stimulere hukommelsen, blant annet gjennom pugging av tekst. Deltagelse i aktiviteten kan derfor være en viktig forebyggende faktor med tanke på utvikling av demens.

5.1.3 Å overvinne en frykt
Flere av deltagerne i teatergruppen fortalte at de hadde opplevd å være fryktelig nervøse og angstpreget når de sto på scenen. Ifølge Antonovsky (2004) hører stressende situasjoner livet til, og kan eller bør ikke unngås. Stress som mestres er utviklende og positivt i motsetning til å la være å utsette seg for situasjoner som er utfordrende. Forutsetningen for å mestre stress er at individets ressurser er tilstrekkelige i møte med stressorene i den aktuelle situasjonen (Antonovsky, 2004)

Informantene ga tydelig utrykk for utfordringene de stod ovenfor under sceneopptredener. Eksemplet om informanten som opplevde å glemme replikken da hun stod på scenen er relevant å trekke frem her. Hennes beskrivelse av situasjonen kan tyde på at stressorene overgikk hennes ressurser. Når dette skjer, kan det bringe personen over på den delen av kontinuumet, hvor sammenbrudd i helsen befinner seg. En bevegelsesretning som selvsagt er uheldig med tanke på den psykiske helsen. Selv om hun valgte å fortsette i teatergruppen på tross av denne hendelen, kan det være viktig å belyse at for høy grad av stress også kan ha negative konsekvenser. Den angstpregede situasjonen informanten var i kunne blant annet ført til lavere mestringstro og frafall fra aktiviteten.

Flertallet av informantene fortalte at de gjennom erfaring med flere sceneopptredener ikke var like nervøse og spente som de var i begynnelsen, noe som kan tyde på at de mestret og håndterte en stresset situasjon. Ifølge Antonovsky (2004) skjer vekst og utvikling gjennom utfordringer. Det å vite hvordan man håndterer en utfordring er samtidig med på å skape sammenheng i livet. Håndterbarhet handler om å ha ressurser for å takle de utfordringene man møter (Antonovsky, 2004). Siden håndterbarhet innebærer å mestre utfordringer, kan det være relevant å trekke inn mestringsbegrepet i forhold til dette. Ifølge Bandura (1997) vil personer som opplever at de har tro på å klare en utfordring våge å utsette seg for utfordringen. Mestringstro vil skapes ut fra egne mestringserfaringer, som er minner om utfordringer personen tidligere har klart. Deltagerne i teater Vildenvei har stått på scenen flere ganger. De fleste forteller om at de var nervøse og at det var skummelt å gå på scenen når de startet i teateret. Ifølge Bandura (1997), tilsier det at de på dette tidspunktet ikke har skapt seg nok positive erfaringer og tro på egen mestring. Etter hvert forteller informantene at graden av nervøsitet har sunket, noe som kan tilsi at de har skapt en mestringstro på at dette har de klart før og vil klare igjen. Samtidig, når informantene fortalte om sin scenefrykt var beskrivelsene nært knyttet opp mot utfordringer som de hadde mestret, noe som underbygger en opplevelse av mestringstro.

Vedrørende spørsmål om hva mestring innebar for dem, svarte flere av informantene at det hadde påvirket deres opplevelse av selvtillit og selvsikkerhet. I Yuen, Mueller, Mayor og Azuero (2011) sin forskningsartikkel om deltagelse i teater blant eldre mennesker med kroniske sykdommer fremkom det lignende resultat. Forskningen viste at deltagerne oppnådd en bedre følelse av egenverd og selvtillit og overvant selvpålagte begrensninger som følge av deltagelsen (Yuen, et al., 2011). Horghagen og Josephssons (2010) viser til lignende funn, der deltagerne opplevde personlig vekst, selvtillit, og følelse av kontroll etter deltagelse i teateret.

Deltagernes opplevelser knyttet til selvtillit på scenen var også nært knyttet opp mot det å få ros og positive tilbakemeldinger. Bandura (1997) mener tilbakemeldinger personen får av andre er essensielt når det gjelder opplevelse av mestringstro. Han understreker at det ikke alltid er personen selv som har den tilstrekkelige viten til å kunne vurdere seg selv, men at personen gjennom sosial overtalelse kan få en større tro på egne evner (Bandura, 1997).

Den lystbetonte siden av eksponeringen som deltagerne opplever kan også forstås i lys av psykoanalytiker Heinz Kohuts (1977) selvpsykologi, herunder hans perspektiv på narsissisme begrepet. Dette fordi lystbetonte opplevelser vedrørende det å bli sett og beundret av mange mennesker kan, ifølge Kohut, grunne i narsissistiske behov. Han hevder alle mennesker har iboende narsissistiske behov gjennom hele livet. Narsissisme er med andre ord et stadium mennesker aldri utvikler seg bort fra. Mennesker trenger derimot alltid påfyll av disse behovene livet gjennom. Ifølge Kohut er de mest sentrale behovene: behovet for speiling, behovet for å bli sett av omgivelsene, og behovet for å bli beundret og løftet opp. Samtidig nevner han et idealiseringsbehov, som i korte trekk dreier seg om behovet for å finne andre mennesker som kan idealiseres og beundres (Kohut, 1977). De narsissistiske behovene Kohut beskriver, dreier seg altså i korte trekk om iboende behov for beundring, støtte og anerkjennelse. Oppfyllelse av disse behovene er spesielt viktig for å utvikle et godt og stabilt selv, og vil bidra til at personen opplever et seg selv som sammenhengende. Ifølge Kohut vil et sammenhengende selv lettere klare å organisere sine tanker og følelser, som igjen gir personen en opplevelse av kontinuitet og sammenheng i livet. Ved et skadet selv vil det motsatte skje og føre til en dårlig regulering av tanker og følelser, og dermed en opplevelse av et usammenhengende og fragmentert selv. Dette kan igjen føre til psykiske dysfunksjoner som lidelser, og forstyrrelser i relasjoner med andre (Kohut, 1990, 1977). Med utgangspunkt i dette er det nærliggende å tenke at informantene får mulighet til å få dekket noen av de grunnleggende narsisstiske behovene alle mennesker har, gjennom å eksponere seg på scenen. Dette kan i neste omgang bidra til vedlikeholdelse eller utvikling av et godt og stabilt selv, herunder et sammenhengende selv. Ifølge Kohut vil et sammenhengende selv lettere klare å organisere sine tanker og følelser, som igjen gir personen en opplevelse av kontinuitet og sammenheng i livet.

5.2 Fellesfaktorer
Funn som ble vurdert som fellesfaktorer er: å være frisk, å ha noe fast å gå til, å være uunnværlig og instruktøregenskaper. Nevnte funn ble vurdert som fellesfaktorer da de tilsynelatende ikke kan forklares på bakgrunn av spesifikke elementer ved teateraktiviteten. Dette samsvarer også med det teoretiske fundamentet i teorien om fellesfaktorer. Dette da den hevder virkningen av fellesfaktorer på et generelt grunnlag ikke kan forklares ved henvisning til spesifikke terapimodeller anvendt på spesifikke lidelser/diagnoser (Lambert, 1992; Wampold, 2010; Duncan, 2012). Funnene instruktøregenskaper og å være uunnværlig ble trukket frem som særlig betegnende for fellesfaktorer. Først og fremst fordi de kjennetegnes av relasjonelle aspekter. Funnet å ha noe fast å gå til, dreier seg først og fremst om en betydning av å ha en fast aktivitet å gå til, og kan derfor også sies å være en fellesfaktor uavhengig av aktivitetsform.

Som tidligere nevnt er inndelingen av spesifikke og fellesfaktorer basert på glidende overganger. Funnet å være frisk, er særlig relevant å trekke frem her, da det kan inneha flere elementer som er spesifikke for teater. Dette fordi opplevelsen av å være frisk kan være gjeldende både på bakgrunn av en konkret rolle informantene har i teateret, eller den kan være tilstede som følge av å være i en kontekst uten sykdomsfokus. Det første grunnlaget ville vært spesifikt, mens det sistnevnte av mer generell karakter. Vi har imidlertid valgt å plassere funnet under fellesfaktorer.

5.2.1 Å være frisk
Som tidligere beskrevet tar teater Vildenvei utgangspunkt i skuespill basert på kjente teaterstykker. Flertallet av informantene mente at det å spille skuespill som omhandlet andre handlinger enn sykehistorier var å foretrekke. Det å få gå ut av sykerollen ble beskrevet og gjentatt hos flere av informantene som betydningsfullt. I følge Goffmann (1975) kan det å bli definert som syk påvirke opplevelsen av seg selv. Det er ifølge han ikke sykdommen som skaper sykerollen, men samfunnet rundt. Det å bli stemplet som syk medfører en stigmatiserende rolle i samfunnet, men påvirker også personen selv. Deltagelse i aktivitet kan, ifølge Kielhofner (2010), bidra til å definere hvem vi er som person. Dette understøttes av Christiansens (1999) studie om aktivitet og identitet, der han påpeker at de aktivitetene en person velger å gjøre er med på å skape og opprettholde en identitet. Flere av utsagnene til informantene kan tyde på at deres identitet er nært knyttet opp mot deltagelsen i teatergruppen. En informant sa for eksempel at teateret ble et naturlig samtaleemne når folk stilte spørsmålstegn ved hva hun drev med, mens en annen illusterte sitt eierskap til aktiviteten slik: ”Det med teateret er jo, er jo noe med nettopp det at jeg føler at det er mitt på en måte.” Samtidig assosierte flertallet av informantene teaterdeltagelsen med en jobb, noe som understøtter at mye av deres identitet kan være forankret i teateret.

Rikke Gürgens (2004) doktoravhandling viste at deltagerne opplevde å få en ny identitet og plass i samfunnet, som følge av deltatt med profesjonelle skuespillere på teaterscenen. I evalueringen av prosjektet kultur gir helse oppgav også informantene at deltagelsen hadde bidratt til at de fikk en opplevelse av verdighet og en ny rolle i samfunnet (Baklien & Carlsson, 2000). De konkluderte med at teatererfaringer som identitetsskapende prosesser kan bidra til at alternative identiteter for mennesker med psykiske lidelser kan komme frem (Baklien & Carlsson, 2000; Gürgens, 2004).

Informantenes ønske om og ikke å bli sett på som syk, men heller bli sett på som den personen de er med de ressursene de har, kan også drøftes i lys av Antonovskys teori om et helsekontinuum. I helsekontinuumet kan ikke mennesker plasseres som enten syk eller frisk, da personen hele tiden befinner seg i kontinuumet med forskjellige grader av helse. (Antonovsky, 2004). Sitatet: ”Jeg kan virke veldig frisk, og så kan jeg være fryktelig syk og da er det ingen som skjønner at jeg kan være så syk når jeg kan stå på teaterscenen”, illustrere dette, da informanten vurderer seg selv som både frisk og syk. Antonovsky (2004) påpeker at selv om en person har en sykdom, så betyr det ikke at personen ikke kan ha god helse. Samtidig kan nevnte sitat tyde på at teateret er en arena hvor de friske sidene får utfolde seg og er gjeldende. Dette kan grunne i at teateret er et sted hvor fokuset er på deltagernes interesser, friske sider og kanskje det de får til, i motsetning til det de ikke får til og som må behandles.

I følge Antonovsky (2004) handler bedringsarbeid om å finne ut hva som skaper helse, snarer enn behandling av en lidelse. Det å få lov til å ta tak i sine friske sider og ressurser fremtrer som ekstra betydningsfullt for flere av informantene. Det er i lys av dette nærliggende å tenke at en følelse av mestring og kompetanse knyttet til aktiviteten er av betydning for egen opplevelse av å føle seg frisk. Informantenes uttalelser vedrørende det å føle seg friske i teateret, kan tyde på at de selv vurderer sin psykiske helse som god i teateret. I følge Skårderud et al. (2010) kan psykisk helse bli forstått fra et innenfra perspektiv, der det avgjørende er hvordan personen selv opplever sin psykiske helse og lidelse.

Betydningen av å delta på en aktivitet som har fokus på ressurser i stedet for terapi og behandling understøttes i en studie av Batt-Rawden og Tellnes (2005). Studien tar utgangspunkt i sykmeldte mennesker under rehabilitering, som fikk tilbud om lokalbaserte natur, kultur og helse aktiviteter i form av fysiske aktiviteter, hagearbeid, musikk, sang, maling, dansing. Det fremkom i studien at to tredjedeler av deltagerne hadde fått bedre helse, livskvalitet og funksjonsevne gjennom et ressursorientert fokus hvor de utviklet sine evner og kreativitet.

Det å ha et ressursorientert fokus istedenfor et behandlingsfokus samsvarer med teater Vildenveis målsetting. Målet i teater Vildenvei er å lage godt teater og holde teaterforestillinger, noe som kan føre til at deltagerne får en opplevelse av å skape og å gi noe tilbake til samfunnet. På denne måten samsvarer teater Vildenvei sin målsetting med verdens helseorganisasjons definisjon av psykisk helse, hvor personens evne til å produsere noe og bidra i samfunnet er helsegivende (WHO, Udatert).

Selv om de fleste deltagerne uttrykte at det var positivt å delta i en aktivitet hvor det var lite fokus på sykdom og diagnose, kan det være relevant og samtidig belyse eventuelle negative aspekter ved dette. Dette særlig med utgangspunkt i en av informantene som uttrykte et behov for mer terapi i teateret. Følgende sitatet illustrer dette godt, og gjentas derfor her: ”Det er ting som man hadde trengt terapeutisk, og å ha behandling. Som ikke lar seg løse bare ved en hyggelig gruppe på en måte.” Nevnte sitat belyser at deltagelsen i teatergruppen ikke nødvendigvis ivaretar alle behovene som brukerne av tilbudet har. Det kan oppleves problematisk å skulle ta opp vanskelige følelser og problemer i en gruppe som hovedsakelig har fokus på å spille godt teater. Konsekvensen av for lav takhøyde når det gjelder åpenhet om problemer og lidelsesrelaterte tema kan ha uheldige konsekvenser for den det gjelder. Blant annet kan den eller de som opplever dette ikke få mulighet til å bearbeide eventuelt tunge og vanskelige følelser tilstrekkelig. Samtidig kan det oppstå følelser knyttet til og ikke bli møtt og godtatt tilstrekkelig for både sine svake og sterke sider.

5.2.2 Å ha noe fast å gå til
Under intervjuene kom det tydelig frem at teateraktiviteten opptok en sentral plass i livet til samtlige av informantene. Så viktig var aktiviteten for noen at de fryktet sterkt for at den ville bli oppløst. Ut fra et eksistensialistisk perspektiv er det nærliggende å tenke at dette blant annet kan handle om en frykt for å kjenne på en eksistensiell isolasjon. Hos Yalom (2011) omtales den eksistensielle isolasjonen som et grunnvilkår, og utgjør sammen med døden, friheten og meningsløshet selve eksistensens struktur. En måte å unngå eksistensiell isolasjon på, er å knytte seg til relasjoner (Yalom, 2011). I en studie utført av Davidson et al. (2001) fremkom det at informantene beskrev tilværelsen som isolert og ensom før de kom i gang med aktivitet. Funnet i denne studien kan forstås som menneskers grunnleggende behov for å møte andre og være i aktivitet. Dette samsvarer med grunnsynet i aktivitetsteorien som hevder mennesket er aktivt av natur, og derfor har iboende ressurser som det har behov for å ta i bruk (Ness, 1997). Flere studier peker samtidig på at mennesker med psykiske lidelser opplever livet sitt lite meningsfullt som følge av mye passivitet og ensomhet (Eklund, Leufstadius & Bejerholm, 2009). I henhold til dette er det relevant å påpeke at mennesker som lider av psykiske lidelser ofte opplever å måtte tre ut av vanlige aktiviteter slik som arbeidsliv og studier (Topor, 2006).

Ifølge Yalom (2011) er mennesket et meningssøkende vesen. Det å leve uten mål, mening verdier og idealer utløser betydelig lidelse. Videre hevder han at det er menneskets egen oppgave å finne mening i et liv som i utgangspunktet er meningsløst (Yalom, 2011). Den eksistensielt orienterte psykiateren Viktor Frankl (2007), hevder i likhet med Yalom, at mennesker må skape sin egen mening, og at nettopp dette er hensikten med livet. Dette samsvarer også med Antonovskys (2004) begrep om opplevelse av sammenheng der menneskets opplevelse av mening er det viktigste motivasjonselementet som driver mennesker til å engasjere seg i sitt liv. Ut fra dette kan deltagernes valg om å delta i teatergruppen forstås i lys av å prøve å tilføre livet mening.

Yalom (2011) hevder at kreative og skapende prosesser/aktiviteter, samt relasjoner kan være aspekter som tilfører livet mening. Det å være engasjert i noe er, ifølge Yalom, det terapeutiske mottrekket til meningsløsheten. Særlig trekker han frem det å få brukt kreative ressurser gjennom et skapende engasjement, som essensielt for å tilføre livet mening og perspektiv. Han hevder videre at det å finne en mening i seg selv angstlindrende. Flere studier peker på at deltagelse i aktiviteter kan ha en viktig og positiv innflytelse når det gjelder psykisk helse (Cypers et al., 2011; Knudtsen et al., 2005; Baklien & Carlsson, 2000), og understøtter dermed Yalom sitt syn på at det å være engasjert i aktiviteter kan motvirke lidelse og angst. Med utgangspunkt i dette er det heller ikke vanskelig å forstå hvorfor teateraktiviteten ble vurdert som betydningsfull og viktig av samtlige informanter. En informant uttrykte betydningen av deltagelsen illustrativt, og utsagnet gjentas derfor her: ”Hadde det ikke vært for teateret så kunne jeg sikkert dø og blitt liggende i leiligheten og ingen savnet meg før han (instruktøren) lurte på hvor jeg var hen i teateret.” Utsagnet illustrerer hvor eksistensielt viktig gruppen var for henne, og viser samtidig til aktivitetens betydning for flere av deltakerne. De som var uføretrygdede definerte gruppen som den mest betydningsfulle aktiviteten de deltok på, mens de av informantene som var i jobb plasserte teater på en andreplass etterfulgt av sin ordinære jobb.

Ut fra informantenes uttalelser både om det sterke samholdet i gruppen, og om betydningen av å delta i teateret er det nærliggende å tro at teateraktiviteten nettopp kan være en meningsbærende komponent i deres liv. Det å delta i teateraktiviteten kan således bidra til at deltakerne opplever at livet har en mening. Dette samsvarer med forskningen til Eklund, Hermansen og Håkanssons (2012) som har undersøkt hva som kan bidra til mening i livet for personer med diagnosen schizofreni. Blant resultatene fremkom det blant annet at engasjement i aktiviteter, sosial kontakt, opplevelse av god helse, verdifulle minner og positive følelser ble ansett som sentrale elementer for å oppleve et meningsfullt liv (Eklund, Hermansen & Håkansson, 2012). Samtidig peker en studie utført av Duckworth, Steen & Seligman (2005) på sammenhengen mellom opplevelse av mening og psykisk helse. Den viser blant annet til at opplevelse av mening er viktig for å oppnå livskvalitet, psykologisk velvære og psykisk helse. Ved henvisning til forskning på dette området er det imidlertid viktig å påpeke at opplevelse av mening er et diffust og sammensatt begrep, som kan gi rom for ulike tolkninger.

5.2.3 Å være uunnværlig
Ifølge Mykletun og Knudsen (2009) vil det å ha en psykisk lidelse påvirke omgang med andre mennesker. Det kan ligge mye historie bak en person med psykisk lidelse som gjør at akkurat relasjoner og tillit kan være et sårbart og vanskelig felt (Schibbye, 2009). Positive relasjoner hos mennesker med psykiske lidelser kan derfor oppfattes som sentralt i bedring og utvikling av psykiske helse (Schibbye, 2009; Mykletun & Knudsen, 2009). Dette understøttes i en studie av Nelson, Ochocka, Janzen og Trainor (2006). Undersøkelsen indikerte at mennesker med psykiske lidelser opplevde mindre grad av sosial isolasjon og bedre sosiale samhold som følge av å være involvert i en gruppe, noe som virket positivt med tanke på bedring av psykisk helse.

Under intervjuene kom det tydelig frem fra samtlige informanter at det sosiale fellesskapet i gruppen har hatt stor betydning. Flere nevnte blant annet at trygghet og godt samhold innad i gruppen var en viktig forutsetning for at de valgte å være deltagende i teatergruppen over flere år. Foruten å bruke ordet trygghet, beskrev deltakerne det sosiale samspillet i gruppen med positive skildringer, ved å bruke beskrivelser som: glade i hverandre, støttende, søskenflokk, gode venner og følelsen av å være verdsatt. Betydningen av de sosiale relasjonene i en teatergruppe understøttes av Horghagen og Josephsson (2010). Deres studie belyser blant annet at deltagerne i teatergruppen følte seg styrket på bakgrunn av det sosiale samholdet i gruppen. Videre viste studien at den sosiale faktoren bidro til at de opplevde en endring fra å føle seg fremmedgjort til en følelse av tilhørighet og samhold.

Yalom og Leszcz (2005) hevder at det er en generell enighet om at grupper kan være ulike når det gjelder det han kaller grad av ”groupness”. Gruppemedlemmer som har en sterk følelse av solidaritet og samhørighet knyttet til gruppen, vurderer den mer betydningsfull og vil forsvare den mot interne og eksterne trusler. Videre poengterer han at slike grupper vil vise til større grad av frammøte, deltakelse og gjensidig støtte, enn grupper der de overnevnte faktorene ikke er tilstede (Yalom & Leszcz, 2005). Følgende uttalelse fra en informant illustrerer godt flere av informantenes opplevelser knyttet til gruppesamholdet:

Vi er sammen, vi er et team, vi er en gruppe, vi er glad i hverandre. Det er en av de tingene som jeg synes.. Du spør hvorfor jeg har vært med så lenge. Du blir veldig glad i de andre.

Deltakerne i teatergruppen Vildenvei beskrev som nevnt sine erfaringer knyttet til gruppesamholdet med positive vendinger, som tyder at de opplever å bli både akseptert og inkludert. Samtlige av informantene brukte ordet ”avhengighet” da de beskrev hvor viktig hver enkelt sin deltagelse og fremmøte var for gruppen. Følelsen av å være avhengig av hverandre i en teatergruppe understøttes av Faigin og Stein (2010). De påpeker at deltagelse i en teatergruppe bidrar til en opplevelse av å føle seg som et verdifullt medlem av en gruppe. Opplevelsen av å føle seg unnværlig kan bidra til at deltagerne i teater Vildenvei opplever at de har noe å bidra med og gi til andre mennesker. Faigin og Stein (2010) støtter dette, da de påpeker at teater skaper mulighet for å innta en verdifull, sosial rolle i henhold til å hjelpe og bety noe for andre. Videre hevder de at det å innta en verdifull, sosial rolle kan være spesielt viktig for mennesker med psykiske lidelser. Dette fordi de ofte erfarer gjennom psykiatrien å innta en rolle hvor de må be om hjelp og være avhengig av profesjonell støtte (Faigin og Stein, 2010). Yalom (2011) vektlegger også at mennesker finner mening ved å bety og gjøre noe for andre. Troen på at det er godt å gi og være til nytte for andre, er en rik kilde til mening.

Det fremkommer tydelig, gjennom informantenes beskrivelser, at den sterke samhørigheten innad i gruppen bidrar til deltakerne føler de blir inkludert og får en viktig og uunnværlig plass i gruppen. Yalom og Leszcz (2005) hevder det å bli inkludert og akseptert i en sosial gruppe er av stor betydning for blant annet selvfølelse og velvære. Selvfølelse blir videre definert ut fra enkeltpersoner sin vurdering av hva hun eller han virkelig er verdt. Han hevder videre at selvfølelse er uløselig knyttet til opplevelser i tidligere sosiale relasjoner (Yalom & Leszcz, 2005). Ut fra dette synspunktet vil selvfølelsen påvirkes positivt hos gruppemedlemmer som har gode erfaringer knyttet til de sosiale relasjonene i gruppen. Nevnte beskrivelser fra informantene i teatergruppen tyder på at flere av dem har nettopp det. Dette særlig med tanke på deres uttalelser om å være avhengige av hverandre, i oversatt betydning å være uunnværlig. Yalom og Leszcz (2005) hevder at nettopp dette aspektet, følelsen over å være et ønsket medlem i gruppen, er av betydning for hvorvidt personen har positive eller negative opplevelser knyttet til de sosiale relasjonene i gruppen.

Selv om informantene i studien beskrev det sosiale samholdet i gruppen med positive skildringer, antydet samtidig et par av informantene at det sosiale samspillet som kreves i en slik gruppe kan by på utfordringer. En informant påpekte for eksempel at alle deltagerne måtte innordne seg teateret. Flere studier viser at deltagelse i en teatergruppe fører til utvikling av problemløsningsferdigheter (Horghagen og Josephsson, 2010; Faigin og Stein 2010). Ferdigheter knyttet til problemløsning ble i disse studiene knyttet til blant annet samarbeidet med de andre deltagerne. Følgende sitat fra vår studie gjentas her, for å illustrere hvordan en informant lærte om grensesetting etter å ha opplevd samarbeidsproblemer med en annen deltager: ”Jeg var så sint på en annen en her (..) Jeg gikk og gjemte meg på do før jeg skjønte at det var verdt å prøve. Da har jeg lært litt om grensesetting.” Teater som aktivitetsform fordrer mye samarbeid og samhandling med andre, nettopp fordi aktiviteten foregår i en gruppe med mange deltagere. Ifølge Skårderud et al. (2010) er det flere virksomme komponenter ved deltagelse i gruppe. Blant annet kan det bidra til å bedre evnen til å forstå hvordan man selv virker på andre, og hvordan andre virker på en selv (Skårderud et al., 2010). Det kan det antas at slike evner særlig blir stimulert når det inntrer samhandlingssitasjoner med andre som oppleves problematiske. Dette fordi slike situasjoner fordrer problemløsningsferdigheter. Utvikling av evner innenfor dette området kan igjen ha positive virkninger på sosiale relasjoner utenfor teatergruppen.

5.2.4 Instruktøregenskaper
Blant samtlige informanter ble teaterinstruktørens egenskaper beskrevet som en viktig faktor, med tanke på hva deltagerne mente hadde hatt betydning for deres deltagelse i gruppen. Etter gjennomgang av forskning på psykoterapi, identifiserte Lambert (1992) fire virksomme faktorer for alle former for psykoterapi. Blant disse fant han ut at betydningen av relasjonsfaktorene utgjorde 30 % av variansen av det som var virksomt i en behandling mellom terapeut og pasient. Innenfor relasjonsfaktoren ble det funnet lignende elementer som i den klientsentrerte terapien dannet av psykologen Carl Rogers (1957). I den klientsentrerte terapien er fokuset i behandlingen på relasjonen mellom terapeut og pasient, hvor relasjonen ses på som helende i seg selv. Relasjonselementer som terapeutens evne til å være kongruent, empatisk og vise betingelsesløs varme for pasienten er ifølge Rogers (1957) de viktigste vilkårene for forandring hos pasienten. Disse aspektene gjenspeiles i informantenes beskrivelser av instruktøren. Instruktøren i teater Vildenvei blir av flere informantene beskrevet som en omsorgsfull, lydhør og varm person. Samt karakteriserer flere ham som en person som er flink til å se hver enkelt og ta utgangspunkt i hvor de er. Ifølge Rogers er empati evnen til å klare å leve seg inn i den andres liv, men samtidig ha en bevissthet om forskjellen mellom seg selv og den andre. Dette er nødvendig for å forstå situasjonen ut fra personens utgangspunkt (Rogers, 1957). Slik vi forstår informantene instruerer instruktøren på en slik måte at deltagerne opplever å bli sett og hørt og får ta plass. Selv om det ikke ble utrykket, kan det tolkes som at informantene opplever at han er en empatisk person.

En empatisk tilnærming kan være med på å skape en relasjon preget av tillit og respekt mellom terapeut og pasient (Rogers, 1957). Flere av informantene nevner at de har tillit til instruktøren. Ifølge Antonovsky (2004) er tillit og sosial støtte, da spesielt nære emosjonelle bånd, viktige motstandsressurser for opprettholdelse av helse. Dette understøttes også av Folkehelseinstituttet, som påpeker at helse grovt sett sies å være et resultat av samspillet mellom individuelle egenskaper, beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer i miljøet (Folkehelseinstituttet, 2011). Den gode relasjonen informantene har til teaterinstruktøren kan bidra til at de får opprettholdt og påfylt disse motstandsressursene eller beskyttelsesfaktorene.

Wampold (2010), Lambert og Barley (2001) og Duncan (2012) fant gjennom sin forskning ut at enkelte terapeuter har en spesiell evne til å få mer positive utfall enn andre. Ifølge Duncan vil dette være terapeuter som mobiliserer klientens ressurser og medvirkning. Ut fra informantenes utsagn fremkommer det at terapeuten etterstreber å ta utgangspunkt i deres ressurser. De påpeker at han er en viktig motivator og drivkraft for dem i teateret. Et annet ord for dette kan være en ildsjel. Ildsjelers betydning for kulturaktiviteter overlevelse støttes blant annet av Baklien og Carlsson (2000) i prosjektet ”Kultur gir helse” og i litteraturstudien til Knudsen, Holmen og Håpnes (2005). Ifølge Høgskolelektor Gro Lorentzen (2007) vil en person som anses som en ildsjel strekke seg lenger enn det som er fastsatt i eventuelle stillingsinstrukser. Én informant presiserer at det ikke ville vært et tilbud uten instruktørens pågangsmot og investering i form av tid og energi. Ifølge Lorentzen (2007) er ildsjelers engasjement ikke knyttet til deres lønnede arbeid, men til at de brenner for en sak.

I henhold til informantenes utsagn om instruktøren, så virker det som om han nettopp strekker seg lenger enn det som kan forventes av en profesjonell teaterinstruktør. I Recovery eller bedringsforskningen til Borg og Topor (2007) ble pasienter med alvorlige psykiske lidelser spurt om hva de mente hadde hjulpet dem da de var syke. Funnene viste at det var viktig for dem at terapeuten gikk utover det som er normalt i et terapeut-pasient forhold. For disse pasientene hadde det hatt stor betydning at terapeuten gjorde noe spesielt for dem, som for eksempel brøt regler, sendte dem et postkort, gav klem eller gav dem sitt private telefonnummer (Borg & Topor, 2007). Dette funnet understøttes også i forskningsartikkelen om allianse utført av Bedi, Davis og Williams (2005). I denne forskningen ble en gruppe pasienter spurt om hva som bidro til å danne og styrke en positiv terapeutisk allianse. Det fremkom da funn som tilsa at klientene anså ekstraordinære tjenester eller kontakt utenfor timen som et positivt bidrag til alliansen.

Ifølge Borg og Topor sin bedringsforskning (2007) kunne de ekstraordinære handlingene føre til at pasienten opplevde å føle seg utvalgt. Dette fremkommer også i en av informantenes beskrivelser: ”Altså, for å si det sånn så er jeg ikke gift eller noe sånt, så det er ingen som har valgt meg.” Informantens utsagn kan tolkes som at hun føler seg utvalgt i teateret. Det å føle seg utvalgt, og å bli sett som en egen person forskjellig fra alle andre, er ifølge Borg og Topor (2007) viktig for pasienters bedringsprosess.

Selv om samtlige av informantene skildret det vi kan kalle utenomterapeutiske gester med positive skildringer, kan det være nyttig å belyse at dette ikke nødvendigvis er ensartet positivt. Flere av informantene fortalte at de hadde opplevd følelser av panikk og angst knyttet til instruktørens rolle, og da i forhold til frykten for at han skulle forsvinne fra gruppen. Denne frykten har trolig en sammenheng med det betydningsfulle forholdet han har til flere av informantene. Et betydningsfullt forhold til instruktøren kan virke negativt om det går på sterk bekostning av selvstendigheten til informantene. Graden av autonomi kan ifølge Yalom (2011) bli svekket hvis vi blir for avhengige i forhold til andre mennesker rundt oss. Frykten informantene kan kjenne på i forhold til instruktørens posisjon i teateret kan være tung å bære på, og kanskje også bringe med seg følelser av angst og uro. Ifølge Nerdrum (2007) er det i en terapeutisk situasjon viktig å vite hvor grensen mellom det profesjonelle og det vennskapelige går. Selv om teaterinstruktørens rolle i teateret ikke kan sammenlignes med en terapeutisk situasjon mellom pasient og terapeut, er det likevel relevant å belyse dette aspektet, særlig da det kan ha uheldige følger.
6.0 AVSLUTNING
Denne oppgaven tar utgangspunkt i problemstillingen:
Hvordan opplever tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern det å delta i en teatergruppe? Og hva kan det å delta i en teatergruppe bidra med for deres psykiske helse?

Oppgavens hensikt har vært å innhente kunnskap og økt forståelse for deltagerne i teater Vildenvei sine opplevelser med aktiviteten teater. Samtidig har det vært et formål å belyse hva opplevelsene kan bidra med i forhold til deres psykiske helse. Gjennom syv kvalitative intervjuer har det kommet frem syv funn som belyser en sammenheng mellom informantenes opplevelser og deres psykiske helse.

Først og fremst ble teateraktiviteten opplevd som en sentral og svært viktig del av livet til informantene. Opplevelsene knyttet til den eksistensielle betydningen av deltagelsen tilsier at den kan være en meningsbærende komponent i deres liv. Det å oppleve at livet har en mening kan, ut i fra et eksistensialistisk perspektiv, virke angstforebyggende. Samtidig understøtter flere studier betydningen deltagelse i meningsfulle aktiviteter har for den psykiske helsen. Det å spille en rolle ble videre beskrevet som en vesentlig del av teateraktiviteten. Dette medførte at de blant annet fikk utløp for innestengte følelser, ble mer selvbevisste og opplevde å glemme seg selv. Gjennom deltagelsen i teatergruppen opplevde de også å mestre utfordringer knyttet til eksponering og sceneopptreden. Opplevelsen av mestring var nært knyttet til blant annet opplevelse av selvtillit og selvfølelse. Deltagerne opplevde også det å få ros, anerkjennelse og å bli sett som betydningsfullt vedrørende sin sceneopptreden. Teateraktiviteten ble samtidig beskrevet som en arena hvor de fikk mulighet til å ta i bruk sine ressurser i en kontekst der sykdom og lidelse ikke var i fokus. Dette bidro til at flere av deltagerne opplevde at teateret var en arena der de følte seg friske. Opplevelsen av å ha en identitet tilknyttet teateret ble også vektlagt som betydningsfullt.

Deltagerne uttrykte også at teateret var en arena der de opplevde struktur og faste rammer, i motsetning til livet for øvrig, som for flere fremstod som kaotisk. Opplevelsen av struktur ble også sett i lys av kognitive strukturer og funksjoner i hjernen. Dette fordi teaterdeltagelsen fordret høy grad av konsentrasjon og hukommelse, noe som blant annet kan virke forebyggende med tanke på utvikling av demens. Samtidig kan oppmerksomhetsfokuset i aktiviteten motvirke dysfunksjonelle tanker som er nært knyttet opp mot symptomer på depressive tilstander.

Relasjonen til teaterinstruktøren var videre et aspekt som ble trukket frem som svært sentral, herunder ble det vektlagt at han fremstod empatisk, positiv, tillitsfull og støttende. Opplevelse av tillit og sosial støtte kan være viktige beskyttelsesfaktorer for opprettholdelse av god helse. Den sterke samhørigheten innad i gruppen ble også vektlagt av betydning, da den bidro til at deltagerne følte seg inkludert og fikk en viktig og uunnværlig plass i gruppen. Det å bli inkludert og akseptert i en sosial gruppe er igjen av stor betydning for blant annet selvfølelse og velvære.

Det mest interessante funnet, etter vår oppfatning, var deltagernes opplevelse av å føle seg friske i en arena der det ikke er fokus på lidelse og sykdom. Dette kan tyde på at det er en rekke fordeler ved et aktivitetstilbud som nettopp ikke har dette fokuset. Særlig interessant er dette funnet, da andre studier vedrørende deltagelse i aktivitet knyttet til denne brukergruppen ikke har rettet fokuset direkte mot dette aspektet. Av den grunn kan denne studien være et viktig bidrag for å løfte opp, først og fremst fordelene, ved å delta i en aktivitet hvor den terapeutiske rammen ikke er like gjeldende. Det mest uventede funnet var den eksistensielle dimensjonen vedrørende betydningen av å ha noe fast å gå til. Dette funnet kan tyde på at det å ha en fast aktivitet å gå til, uavhengig aktivitetsform, har en uvurderlig betydning. Det finnes få studier som forteller noe om den eksistensielle dimensjonen knyttet til mennesker med psykiske lidelser og deres deltakelse i aktiviteter. Det kan av den grunn være relevant og hensiktsmessig å forske ytterligere på dette området.

I henhold til inndelingen av spesifikke og -fellesfaktorer, kan det indikeres at både spesifikke- og fellesfaktorer har hatt en sentral betydning. Dette tyder på at det på den ene siden er en rekke helsefordeler ved å delta i en aktivitet på et generelt grunnlag. Vår studie kan dermed ikke konkludere med at det er spesifikke elementer ved teateraktiviteten som har ført til blant annet mestringsopplevelser. Dette fordi funnene i vår studie tyder på at det er en sammensatt og kompleks sammenheng mellom deltagernes psykiske helse og teateraktiviteten. Dette samsvarer med HUNT- studien, som er basert på data innsamlet i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT-2). Studien viser til at lett fysisk aktivitet kan redusere risikoen for depresjon. Det fremheves imidlertid at det ikke er konsensus når det gjelder betydningen av treningsintensitet, samt hvilke faktorer som kan forklare sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Forskerne poengterer videre at et utvidet sosialt nettverk og økt selvfølelse forklarer mye av helsegevinsten ved fysisk aktivitet (Harvey, Hotopf, Øverland & Mykletun, 2010). Funnene i vår gjenspeiler også betydningen av den sosiale rammen rundt aktiviteten.

Samtidig er det viktig å understreke at studien indikerer at teater som aktivitetsform synes å inneha en rekke virksomme spesifikke komponenter. Av den grunn er teater en aktivitet som med fordel kan løftes frem og videreføres som et tilbud underlagt psykisk helsevern. Dette spesielt med tanke på Samhandlingsreformen som fremhever betydningen av å tilrettelegge for mer helsefremmende tiltak i kommunene og forebyggende arbeid i nærmiljøet. Det vises til et behov for at helse- og sosialsektoren bør ta i bruk kulturelle aktiviteter i helsefremmende arbeid. Teater som kulturaktivitet kan fungere som et virkemiddel for å mobilisere ressurser og øke deltagelsen i lokalsamfunnet. I henhold til dette er det viktig å presisere at en teateraktivitet ikke nødvendigvis tiltrekker alle. Flertallet av informantene i studien hadde spesiell interesse for teater. Det er innlysende at aktiviteter har ulik betydning for forskjellige individer, det er derfor ønskelig med et bredt kulturelt tilbud, hvor brukere av psykisk helsevern får mulighet til å velge aktivitetstilbud etter egne interesser og forutsetninger.

Samtidig bør det trekkes frem at teater er et relativt kostnadseffektivt tilbud. Dette bør tas i betraktning ved implementering av tiltak der formålet er forebyggelse av sykdom og lidelse for å fremme helse. Det er betydelige fordeler ved å innføre flere aktivitetstilbud som er tilrettelagt for brukere av psykisk helsevern, både ut fra et samfunnsøkonomisk – og et individuelt perspektiv.

6.1 Implikasjoner for videre forskning
Ved videre forskning på virkningen av å delta i teateraktivitet hos mennesker med psykiske lidelser kan det være hensiktsmessig å vurdere deltagernes erfaringer og de ulike kontekstuelle rammene for aktiviteten. Både kvantitative og kvalitative studier kan fokusere på virkning av å delta i en teatergruppe ved bruk av utfallsvariabler som for eksempel; følelse av selvtillit, integrering i samfunnet og livskvalitet. I tillegg kunne blant annet arbeidslivsstatus og annen bruk av psykiske helsetjenester bli innarbeidet i forskningen på dette feltet. Videre studier på feltet teater og psykisk helse bør også gå utover kun forskning studier som ser på individuelle utfall. Herunder å undersøke effekten/virkningen av å delta i teateraktiviteter på et samfunnsnivå. Fremtidig forskning på dette feltet kan også bidra til å belyse eventuelle organisatoriske begrensninger ved å iverksette teater som et lavterskeltilbud.

Samtidig kan videre forskning på dette området bidra som en rettesnor for fremtidige initiativer og prosjekter knyttet til et slikt tiltak. Det kan også være nyttig å inkludere et samarbeid mellom mennesker tilknyttet psykisk helsevern, profesjonelle skuespillere og psykisk helsearbeidere ved iverksettelse av et slikt tiltak.


7.0 KONKLUSJON
Funnene i denne studien indikerer at informantenes opplevelser knyttet til deltagelsen i teatergruppen kan ha en positiv effekt på deres psykiske helse. Informantene opplevde blant annet å være på en arena hvor de fikk mulighet til å ta i bruk sine ressurser i en kontekst der sykdom og lidelse ikke var i fokus. Samtidig ble erfaringer knyttet til det å mestre stress og utfordringer, samt å glemme seg selv vektlagt. De opplevde også at teateret var en arena hvor de følte seg friske, herunder ble det å gå ut av sykerollen trukket frem som sentralt. Relasjonen til teaterinstruktøren og samholdet i gruppen hadde videre en viktig betydning i forhold til opplevelse av tilhørighet og støtte. Dette er komponenter som kan hjelpe mennesker med psykiske lidelser i å håndtere utfordringer og dermed virker beskyttende på individet. Ut fra studiens funn er det derfor grunn til å anta at disse komponentene har en positiv effekt på deres psykiske helse, fordi de er basert på beskyttelsesfaktorer og helsebringende faktorer.

Resultatene peker samtidig på at deltagelse i aktivitet har en eksistensiell betydning for mennesker som tidligere har hatt eller har psykiske lidelser. Den eksistensielle dimensjonen kan være en påminnelse til lokalbaserte aktivitets tjenester og viktigheten av dette arbeidet i psykisk helsevern. Videre forskning vil kunne bidra til å synliggjøre det omfattende potensialet teater som fritidsaktivitet har i forhold til psykisk helse.


8.0 LITTERATUROVERSIKT

Antonovsky, A. (1987). Unraveling the mystery of health, How people manage stress and stay well, San Fransisco: Jossey-Bass.

Antonovsky, A. (2004). Helbredes mysterium. At tåle stress og forblive rask (3. utg.).
København: Hans Reitzels Forlag.

Aasgaard, T., Slettebø, Å., Lohne.,V., Nillsson, B., Caspari, S., & Nåden, D. (2009). Kulturelle aktiviteter ved institusjoner innen psykisk helsevern i Oslo. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 6(1), 44-51.

Baklien, B., & Carlsson, Y. (2000). Helse og kultur: Prosessevaluering av en nasjonal satsning på kultur som helsefremmende virkemiddel. NIBR prosjektrapport. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning.

Bandura, A. (1997). Self-efficacy: The exercise of control. New York: Freeman.

Batt-Rawden, K., & Tellnes, G. (2005). Nature-culture-health activities as a method of rehabilitation: an evaluation of participant’s health, quality of life and function. International Journal of Rehabilitation Research, 28, 175–180.

Bedi, R. P., Davis, M. D., & Williams, M. (2005). Critical incidents in the formation of the
therapeutic alliance from the client`s perspective. Psychotherapy, Theory,
Research, Practice, Training, 42(3), 311-323.

Bengtsson, J. (2006). Å forske i sykdom- og pleieerfaringer, Livsverdensfenomenologiske bidrag. Kristiansand: Høgskoleforlaget.

Berge, T., & Repål, A. (2010). Den indre samtalen. Kognitiv terapi i praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Bergem, R., & Ekeland, T. – J (2004). Identitet og integrasjon. Menneske med psykiske lidningar i små samfunn. Tidskrift for Velferdsforskning, 7(2), 64-77.

Bjørnæs, H. (2008). Hjernens funksjonelle plastisitet, med særlig fokus på pasienter med epilepsi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45(9), 1081-1088.

Blanche, E. I. (2007). The Expression of Creativity through Occupation. Journal of occupation science, 14(1), 21-29.

Borg, M., & Topor, A. (2007). Virksomme relasjoner – om bedringsprosesser ved alvorlige
psykiske lidelser (2.utg.). Oslo: Kommuneforlaget.

Brown. R. J. (1997). What is theatre? An introduction and exploration. Newton: Butterworth- Heinemann.

Christiansen, C. H. (1999). Defining lives: Occupation as Identity: An Essay on Competence, Coherence, and the Creation of Meaning. The American journal of occupation therapy. Hentet fra http://ajot.aotapress.net/content/53/6/547.full.pdf+html

Christiansen, C. H., & Townsend, A. E. (2004). Introduction to Occupation. I C. H. Christiansen., & A, E. Townsend (red). Introduction to Occupation: The Art and Science of living (2.utg.). New Jersey: Pearson.

Creek. J. (2002). Occupational therapy and mental health. (3. Utg.). Churchill Livingstone.

Csikszentmihalyi, M. (2005). Flow og engagement i hverdagen. Virum: Dansk Psykologisk Forlag.

Csikszentmihalyi, M. (2008). Flow. The psychology of optimal experience. New York: Harper Perennial.

Cuypers, K., Krokstad, S., Holmen, T. L., Knudtsen, M. S., Bygren, L. O., & Holmen, J. (2012). Patterns of receptive and creative cultural activities and their association with perceived health, anxiety, depression and satisfaction with life among adults: the HUNT study, Norway. Journal of epidemiology and community health, 66(8), 698-703. Hentet fra http://jech.bmj.com/content/early/2011/05/04/jech.2010.113571.full

Davidson, L., Haglund, K., E, Stayner, D. A., Rakefeldt, J., Chinman, M. J., & Kraemer
Tebes, J. (2001). "It was just realizing... that life isn't one big horror": A qualitative
study of supported socialization. Psychiatric Rehabilitation Journal, 24(3), 275.

Duckworth, A.L., Steen, T.A., & Seligman, M. E. P. (2005). Positive psychology in clinical practice. Annual Review of Clinical Psychology, 1, 629–651.

Duncan, B., & Sparks, J. (2008). I felleskap for endring, en håndbok i klient- og resultatstyrt praksis. Oslo: Gyldendal Norske Forlag AS.

Duncan, B. (2012). Bli en bedre terapeut. Oslo: Gyldendal Norske forlag AS.

Eklund, M., Leufstadius, C., & Bejerholm, U. (2009). Time use among people with psychiatric disabilities: Implications for practice. Psychiatric Rehabilitation Journal, 32, 177-191.

Eklund, M., Hermanssen, A., & Håkansson, C. (2012). Meaning in Life for People with Schizofrenia: Does it include occupation? Journal of Occupational Science, 19(2), 93-105.

Faigin, D. A., & Stein, C. H. (2008). Comparing the effects of live and video-taped theatrical performance in decreasing stigmatization of people with serious mental illness. Journal of Mental Health, 17, 594–607.

Faigin, D. A. & Stein, C. H. (2010). The Power of Theater to Promote Individual Recovery and Social Change. Psychiatric Services, 61(3).

Folkehelseinstituttet. (2011). Bedre føre var... Psykisk helse: Helsefremmende og forebyggende tiltak og anbefalinger. Rapport 2011:1. Hentet fra http://www.fhi.no/dokumenter/1b2e13863a.pdf

Frankl, V. E. (2007). Vilje til mening. Oslo: Arneberg.

Førde, R. (2010). Helsinkideklarasjonen. Hentet 20. April 2013 fra http://www.etikkom.no/FBIB/Praktisk/Lover-og-retningslinjer/Helsinkideklarasjonen/

Goffman E. (1975). Stigma om afvigerens sociale identitet. Copenhagen: Gyldendal.

Gürgens, R. (2004). En usedvanlig estetikk – en studie av betydningen av egenproduserte teatererfaringer for usedvanlige mennesker. Trondheim: Norges tekniske naturvitenskapelige universitet.

Harvey, S. B., Hotopf, M., Øverland, S., & Mykletun, A. (2010). Physical activity and common mental disorders. The British Journal of Psychiatry, 197, 357-364.

Hebb, D. (1947). The effects of early experience on problem-solving at maturity. American journal of Psychology, 2, 306-307.

Helseforskningsloven (2008). (2009). Lov 20.06 2008, nr 44 om medisinsk og helsefaglig
Forskning (helseforskningsloven). Hentet fra
http://www.lovdata.no/all/hl-20080620-044.html#7

Horghagen, S., & Josephsson, S. (2010). Theatre as Liberation, Collaboration and Relationship for Asylum seekers. Journal of Occupational Science, 17(3), 168-176.

Hummelvoll, J.K. (2006). Verdiundersøkende samtaler i lokalbasert psykisk helsearbeid. Tidsskrift for Psykisk Helsearbeid, 3(2), 116-129.

Høie, I. M. (2000). Thalias såre barn. Tidskrift for Den Norske Lægeforening, 120(9), 1094. Hentet fra http://tidsskriftet.no/article/13695/

Johannesen, A., Tufte, P., & Christoffersen, L. (2010). Introduksjon til samfunnsvitenskapelig
metode. (4. utg.). Oslo: Abstrakt forlag.

Keefy, J. & Murray, S. (2007). Physical Theatres. A Critical Reader. New York: Routledge.

Kielhofner, G. (2010). MOHO- Modellen for menneskelig aktivitet (2. utg.). København: Munkgaard.

Knudtsen, M., Holmen J., & Håpnes, O. (2005). Hva vet vi om kulturdeltakelse og helse? Tidsskrift for den Norske Lægeforening, 125(24) 3418-20.

Kohut, H. (1977). The Restoration of the Self. New York: International Universities Press.

Kohut, H. (1990). Selvets psykologi. Oslo: Universitetsforlaget.

Kringlen, E., Torgersen S., & Cramer, V. (2001). A Norwegian Psychiatric Epidemiological Study. American Journal of Psychiatry, 158 (7), 1091-1098.

Kvale, S., & Brinkmann, S. (2010). Det kvalitative forskningsintervju (2. utg.). Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Lambert, M. J. (1992). Psychoterapy outcome reasearch: Implications for integrative and eclectic therapist. I Norcross J.C. & Goldfried, M.R. (red). Handbook of sychotherapy Integration. New York: Basic.

Lambert, M. J., & Barley, D. E. (2001). Research summary on the therapeutic relationship and psychotherapy outcome. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training. 38(4) 357-361. doi: 10.1037/0033-3204.38.4.357.

Law, M. (2002). Participation in the occupations of everyday life. American Journal of Occupational Therapy, 56, 640–649.

Lorentzen, G. (2007). Rom for kulturopplevelse. Hentet 2 April. 2013 fra http://www.hib.no/aktuelt/konferanse/dokumenter/Fri_tid/innlegg_gro.htm

Lunde, E. S. (2007). Hva slags problemer går vi til fastlegen med. Samfunnsspeilet, 3 Hentet 21 April, 2013 fra
http://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/hva-slags-problemer-gaar-vi-til- fastlegen-med

Mahncke, H. W., Connor, B. B., Appelman, J., Ahsanuddin, O. N., Hardy, J. L., Wood, R. A., & Merzenich, M. M. (2006). Memory enhancement in healthy older adults using a brain plasticity-based training program: A randomized, controlled study. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 103(33), 12523 -12528.

Malterud, K. (2008). Kvalitative metoder i medisinsk forskning - en innføring. Oslo: TANO.

Martin, J. J., & Cutler, K. (2002). An exloratory study of flow and motivation in theater actors Journal of Applied sport psychology, 14(4) 344-352. Hentet fra http://dx.doi.org/10.1080/10413200290103608

Martinsen, E. W. (2011). Kropp og sinn. (2. Utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Meld. St.10 (2011–2012) (2012). Kultur, inkludering og deltaking. Hentet fra http://www.regjeringen.no/pages/36494747/PDFS/STM201120120010000DDDPDFS .pdf

Meyer, A. (1922). The Philosophy of Occupational Therapy. Archieves of Occulpational Therapy, 1, 1-10.

Monsen, J. T. (1990). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi: utdrag fra klinisk psykologi. Otta: Tano.

Mykletun, A., Knudsen, A. K., & Mathiesen, K. S. (2009). Psykiske lidelser blant voksne i
Norge. Et folkehelseperspektiv. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra http://www.fhi.no/dokumenter/68675aa178.pdf

Nelson, G., Ochocka, J., Janzen, R., & Trainor, J. (2006). A longitudinal study of mental health consumer/survivor initiatives: Part I - Literature review and overview of the study. Journal of Community Psychology, 34, 247-260.

Nerdrum, P. (2007). Empatiske utfordringer i terapeut-pasient-relasjonen. I E, Hem., P, Vaglum., F. Fyrand., & P, Nerdrum, P. (red). Pasienten og sykdommen. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Ness, N. E. (1997). Utgangspunktet for aktivitetsperspektivet. Ergoterapeuten 13, Oslo: Norsk Ergoterapiforbund.

Nygaard, J. (1995). Teaterets historie I Europa. Del I: Teatret før 1750. Det offisielle og det uoffisielle teatret. Oslo: Spillerom.

Olson, A. K., Eadie, B. D., Ernst, C., & Christie, B. R. (2006). Environmental enrichment and voluntary exercise massively increase neurogenesis in the adult hippocampus via dissociable pathways. Hippocampus, 16(3), 250-260.

Oslo universitetssykehus, (Udatert) Teater Vildenvei. Hentet 09.01.13 fra
http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss/avdelinger/teater-vildenvei/Sider/enhet.aspx

Rogers, C. R. (1957). The necessary and sufficient conditions of therapeutic personality
change. Journal of Consulting Psychology, 21, 95-103.

Rogers, C. R. (1961). Therapist`s view of psychotherapy. On becoming a person. London: Constable & Robinsom Ltd.

Rossiter, K., Kontos, P., Colantonio, A., Gilbert, J., Gray, J., & Keightly, M. (2008). Staging data: theatre as a tool for analysis and knowledge transfer in health research. Social Science & Medicine, 66(1), 130–146. http://dx.doi.org/10.1016/j.socscimed.2007.07.021

Røyseng, S. (2011). Teatret i kulturpolitikk og kulturforvaltning. I S. Linge (red.) Teaterkompaniet: kunst, kultur og næring. (s. 12-29) Oslo: Landslaget drama i skolen.

Sartre, J. P. (1946/1993). Eksistensialisme er humanism (2. Utg.). Spydeberg: Cappelens upopulære skrifter. Utgitt i 1946 med tittelen: L'Existentialisme est un humanisme.

Schibbye, A. L. L. (2009). Relasjoner, et dialektisk perspektiv på eksistensiell og psykodynamisk psykoterapi (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Siegel, D. J. (2001). Toward an interpersonal neurobiology of the developing mind: Attatchment relationships, “Mindsight” And neural integration. Infant mental health journal, 22, 67-94.

Skårderud, F., Haugsgjerd, S., & Stänicke, E. (2010). Psykiatriboken: Sinn – kropp – samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Sommerschild, H. (1998). Mestring som styrende begrep. I Mestring som mulighet i møte med barn, ungdom og foreldre. Gjærum, B., Grøholt, B., & Sommerschild, H. Oslo: Universitetsforlaget.

Sosial- og helsedirektoratet. (2005). Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. Oslo:
Sosial- og helsedirektoratet (Veileder IS-1332/2005). Hentet fra http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/psykisk-helsearbeid-for-voksne-i- kommunene/Publikasjoner/psykisk-helsearbeid-for-voksne-i-kommunene.pdf

Stanislavkij, K. (1986). Att vara äkta på scenen. Gidlunds förlag.

Stigen. A., & Rabbås, Ø. (2013). Den nikomakiske etikk. Oslo: Gyldendal Studiefakkel.

St.meld. Nr. 25. (1996-1997). Åpenhet og Helhet. Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/19961997/st-meld-nr- 25_1996-97/2.html?id=191088

St.meld. nr. 47. (2008-2009). Samhandlingsreformen, Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stmeld/2008- 2009/stmeld-nr-47-2008-2009-.html?epslanguage=NO

St. prp. nr. 63. (1997-1998). Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/stprp/19971998/stprp-nr-63-1997- 98-.html?id=201915

Thagaard, T. (2003). Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitativ metode (2. utg.). Bergen: Fagbokforlag.

Thornquist, E. (2003). Vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori: for helsefag. Bergen:
Fagbokforlaget.

Topor, A. (2006). Hva hjelper, veien til bedring fra alvorlige psykiske problemer. Oslo: Kommuneforlaget.

Ulvestad, A. K., Henriksen, A. K., Tuseth, A.-G., & Fjellstad, T. (2007). Klienten den glemte terapeut, brukerstyring i psykisk helsearbeid. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Vaage, O. F. (2000). Kultur- og fritidsaktiviteter: om idrett og friluftsliv, musikk, lesing og andre kulturaktiviteter, 38. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Wamphol, B, E. (2010). The research evidence for the common factors models: A historically situated perspective. I Duncan, B., Miller, S. D., Hubble, M., & Wampold, B. E. (Eds.). The heart and soul of change: Delivering what works (2. utg.). Washington DC: American Psychological Association.

World Health Organization. (Udatert). Hentet 20 Juni 2012 fra Http://www.who.int/topics/mental_health/en/index.html
World Health Organization [WHO], 2003). ICF Internasjonal klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse. Oslo: Verdens helseorganisasjon, Sosial- og helsedirektoratet.

World Health Organization. [WHO], 2012). ICD-10. Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Hentet fra http://www.kith.no/upload/1816/Komplettt-Bl%C3%A5-bok_230905.pdf

Yalom, D. I., & Leszcz, M. (2005). The theory and practice of group psychotherapy (5. utg.). New York: Basic Books.

Yalom, D. I. (2011). Eksistensiell psykoterapi. Oslo: Arneberg Forlag.

Yuen, H. K., Mueller, K., Mayor, E., & Azuero, A. (2011). Impact of participation in a theatre programme on quality of life among older adults with chronic conditions: a pilot study. Occupational Therapy International, 18(4), 201-8. doi: 10.1002/oti.327.

VEDLEGG 1: SVARBREV FRA NORSK SAMFUNNSVITENSKAPELIG DATATJENESTE AS


VEDLEGG 2: PROSJEKT INFORMASJON OG SAMTYKKEERKLÆRING

Forespørsel om å delta i forskningsintervju: Teater og psykisk helse

–En kvalitativ studie av tidligere og nåværende brukere av psykisk helsevern sine opplevelser med å delta i teateraktivitet.

Før du bestemmer deg for om du vil delta i et forskningsintervju vil det her informeres om følgende:

Hvorfor du blir spurt
Vi tok kontakt med teaterinstruktøren ved teateret Vildenvei hvor du er deltaker og ba om å få komme i kontakt med de som var villige til å la seg intervjue av oss i prosjektet. Din teaterinstruktør har videreformidlet dette informasjonsskrivet fra oss, slik at din identitet ikke vil bli kjent for oss dersom du ikke ønsker å delta i studien.

Hensikten med prosjektet
Våre navn er Thea Frengen og Anja Larsen og vi er masterstudenter i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hensikten med prosjektet er å undersøke hvilke opplevelser du har knyttet til aktiviteten teater, og hva deltagelsen i teateret kan bidra med i forhold til din psykiske helse. For å finne ut av dette, ønsker vi å intervjue dere som er deltagere av teatergruppen Vildenvei.

Hva vil en deltakelse innebære for deg?
Du blir med dette forespurt om å delta i et forskningsintervju i form av en samtale hvor vi ønsker å spørre deg om dine erfaringer og tanker knyttet til deltagelse i teatergruppen Vildenvei. Intervjuet vil gjennomføres av masterstudentene Thea Frengen og Anja Larsen, og vil ha en varighet på ca 45-60 min. Intervjuet vil bli tatt opp på lydbånd slik at det senere kan skrives ned så korrekt som mulig.

Hva skjer etter intervjuet?
Navnet på teatergruppen vil fremgå i den endelige oppgaven, men det vil ikke være mulig å gjenkjenne deg i teksten, da alle identifiserende opplysninger vil bli anonymisert. De opplysninger vi får av deg vil bli behandlet konfidensielt og vil ikke bli kjent av andre enn Thea Frengen, Anja Larsen og veileder Gro K. Haugstad. Opplysningene vil kun bli brukt til denne undersøkelsen. Informasjonsmaterialet vil bli oppbevart i pc med passord eller innelåst og makuleres når prosjektet er avsluttet, innen utgangen av 30.09.13.
Prosjektet er tilrådd av personvernombudet ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Deltakelsen er frivillig
Hvis du samtykker til å intervjues er det frivillig. Du kan når som helst i løpet av intervjuet eller før studiens avslutning trekke deg fra deltakelse uten å oppgi noen grunn. Dette vil ikke få noen konsekvenser for deg. Ditt intervju vil da bli slettet umiddelbart. Dersom du ønsker å delta, ber vi deg skrive under på samtykkeskjemaet som følger med dette skrivet, og levere det til din teaterinstruktør. Han vil da avtale tid for intervjuet i samråd med deg. Har du noen spørsmål må du gjerne kontakte oss på tlf/mail: Thea Frengen, (tlf 48115098) This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it. og Anja Larsen, (tlf 90788674) This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.

Veileder for prosjektet er Gro K. Haugstad, Høgskolen i Oslo og Akershus (tlf 22 45 24 40).

Med Vennlig hilsen Thea Frengen og Anja Larsen, Masterstudenter - Psykisk helsearbeid, Høgskolen i Oslo og Akershus.

SAMTYKKEERKLÆRING


Jeg har lest informasjonsbrevet angående prosjektet Teater og psykisk helse og er inneforstått med at de opplysninger jeg bidrar med vil behandles konfidensielt og anonymiseres i publikasjonen.


Jeg samtykker i at opplysninger som framkommer i dette prosjektet kan brukes i masteroppgaven som omhandler teater og psykisk helse.


Hvis jeg skal bli intervjuet er jeg blitt informert om at intervjuet vil bli tatt opp på lydbånd og forsikret om at datamaterialet vil bli oppbevart etter gjeldende retningslinjer for forskningsetikk og makulert og slettet etter datoen 30.09. 2013. Jeg har rett på innsyn i den informasjonen som kommer fra meg.


Jeg er også kjent med at deltagelse i prosjektet er frivillig, og at jeg når som helst kan trekke meg fra å delta. Jeg samtykker i å la meg intervjue


........................................................................................................................................
Sted Dato Underskrift
VEDLEGG 3: FORSKNINGSSØK


LITTERATURSØK

Søkehistorie i Chinal

1 (Mental disorder) 23631
2 (MH "Drama") OR "drama" 853
3 (Mental health) 10339
4 (Mental illness) 9006
5 "theatre" OR (MH "Leisure Activities")
OR (MH "Performing Arts") 5800
6 “ Theatrical” 53
7 Acting 5819
8. 1 and 2 25 (ingen av relevans)
9. 1 and 5 80 (ingen av relevans)
10. 4 and 5 35 nr 2
11. 4 and 6 4 nr 2
12. 1 and 2 and 7 3 (ingen av relevans)
13. 2 and 3 and 4 and 1 1 (ingen av relevans)
14. 4 and 5 and 7 0

Søkehistorie i PsycINFO

1. mental illness.mp.
or exp Mental Disorders/ 415477
2. exp Theatre/ 2428
3. (Mental health) 36355
4. Acting 18669
5. exp Drama 1633
6. 1 and 2 119 nr 3
7. 1 and 2 and 3 3 (ingen av relevans)
8. 2 and 3 12 (ingen av relevans)
9. 1, 2 and 4 4 (ingen av relevans)
10. 1 and 5 80 (ingen av relevans)
11. 3 and 5 8 (ingen av relevans)
12. 1, 3 and 5 4 (ingen av relevans)

Søkehistorie i Medline

1. Mental Disorders/ or mental illness.mp 20128
2. Drama.mp. or Drama/ 2309
3. Drama/ or theatre.mp. 6061
4. Mental health 19724
5. Acting. Mp. 114937
6. 1 and 2 89 (ingen av relevans)
7. 1 and 3 86 (ingen av relevans)
8. 3 and 4 16 (ingen av relevans)
9. 1, 3 and 5 1 (ingen av relevans)
10. 3, 4 and 5 0


Søkehistorie på Sve Med +

1. Drama 89 (ingen av relevans)
2. Psykisk helse 723
3. Psykisk lidelse 1410
4. Teater 4
5. Å spille 3
6. Psykisk sykdom 111
7. 1 and 2 2 (ingen av relevans)
8. 1 and 3 2 (ingen av relevans)
9. 2 and 4 0
10. 3 and 4 0
11. 1 and 6 0
12. 4 and 6 0

Søkehistorie på Svemed + på engelsk

1. Drama 73 nr 1
2. mental health 2085
3. mentall illness 640
4. Theatre 23 nr 2
5. Acting 153
6. Theatrical 0
7. Mental disorder 10665
8. 1 and 2 2 (ingen av relevans)
9. 1 and 3 0
10. 3 and 4 0
11. 2 and 4 0
12. 3 and 5 8 (ingen av relevans)

13.2 and 5 10 (ingen av relevans)
14.7 and 4 0
15. 7 and 1 10 (ingen av relevans)

Søkehistorie på Pubmed

1. Theatre 5154
2. Mental health 180111
3. mental illness 911215
4. Drama 2448
5. Acting 122333
6. Theatrical 148 nr 29 og nr 40
7. 1 and 2 44, nr 5
8. 2 and 3 92 (ingen av relevans)
9. 2 and 4 81 nr 12
10. 2 and 3 and 4 38 (ingen av relevans)
11. 3 and 4 and 5 5 nr 2
12. 2 and 4 and 5 5 nr 2


Søkehistorie på Cochrane

1. Theatre 407
2. Mental health 11250
3. Mental illness or mental disorder 11109
4. Drama 69
5. Acting 14715
6. Theatrical 4 (ingen av relevans)
7 1 and 2 7 (ingen av relevans)
8. 1 and 3 3 (ingen av relevans)
9.2 and 4 18 (ingen av relevans)
10. 3 and 4 17 (ingen av relevans)
11. 2 and 4 and 5 5 (ingen av relevans)
12 3 and 4 and 5 5 (ingen av relevans)
VEDLEGG 4: INTERVJUGUIDE


INTERVJUGUIDE

I innledning forteller jeg litt om meg selv
Litt om undersøkelsen: Innhente erfaringer med å delta i teater
Samtykkeerklæring, alt vil bli anonymisert, frivillighet.
Det vil bli brukt diktafon for og lettere huske hva som ble sagt for å transkribere, og jeg kommer til å skrive ned stikkord underveis.
Intervjuet tar ca 45-60 min.
Det finnes ingen riktige svar da jeg ønsker dine beskrivelser og erfaringer om teater.
Spør kanskje lignende spørsmål, dette pga å forstå tema bedre. Samtale rundt dette, tid.
Noen spørsmål før vi går i gang?

Initialer:
Kjønn:
Alder:

1) Jeg vet veldig lite om teater og hvordan det er å delta i en teatergruppe, kan du fortelle litt om dine erfaringer med å delta i teatergruppen? (når/hvordan du startet, hvorfor du fremdeles deltar, tidsaspekt).
- Faktorer i aktiviteten?
- Faktorer i teater?


2) Hva betyr teateraktiviteten for deg?
- Hvor viktig er deltagelsen i teateret sammenlignet med andre ulike fritidsaktiviteter som har særlig betydning for velvære (cafebesøk, malegruppe, kor).
- Kunne du likeså godt gått på en annen aktivitet?
- Hva koster det deg å la være å gå på teatergruppen en tirsdag/hva er du villig til å ofre for å gå på teatergruppen?

3) Er det en spesiell rolle/karakter/person som du har spilt eller kunne tenkt deg å spille?
- Hva har dette betydd for deg?
- Eksempler


4) Hvordan påvirker deltagelsen i aktiviteten hvordan du har det med deg selv? (følelser, tanker, psykisk helse)?
- Fra du startet til nå?
- Hva skjer med deg før, under og etter deltagelse?
- Hva har vært viktig for at du føler velvære og felleskap?


5) Har deltagelsen i teatergruppen påvirket andre områder i livet ditt? (eks; skole, hjem, fritid, relasjoner, sosialt).

6) Har det hatt noen betydning for deg at teatergruppen ikke har ett fokus på problemer og sykdom?


7) Noe jeg/vi ikke har spurt om som du vil tilføre?